Den 3. august bragte Financial Times en artikkel om
avskoging i brasiliansk Amazonas. Den har økt formidabelt siden Jair Bolsonaro
ble president. Bolsonaro har lite til overs for den såkalte Parisavtalen og har
gitt uttrykk for å trekke Brazil helt ut av den prosessen. Det er mange
europeiske politikere bekymret for. Nylig kom den franske utenriksminister på
besøk til Brazil og ville snakke med Bolsonaro, men sistnevnte hadde viktigere
ting å gjøre; han gikk til frisøren.
Financial Times opplyser i nevnte artikkel at skogsindustrien
i Brazil har hugget ned et areal på størrelse med Luxembourg siden Bolsonaro
ble president. Men skogsindustrien er ikke den eneste trusselen mot regnskogen;
det er også mange som vil hugge ned eller svi av trær for å åpne opp land for
dyrking eller for beiting. Det er jo forresten hva som har skjedd med mye av
Europas og Nordamerikas skoger; hvor skulle vi ellers ha bygget våre byer eller
dyrket vår mark? Det sømmer seg ikke sånn uten videre for europeere og nordamerikanere
å moralisere over noe deres egne forfedre har gjort for å sikre fremtiden for
seg selv og sine efterkommere, de moderne miljøfundamentalister inkludert. Ikke
sjelden er det folk fra små kår som i håp om bedre fremtid vil bygge en gård
eller en ransj i regnskogen.
Det er velkjent at Norge har i en årrekke brukt betydelige
midler for å motarbeide avskoging i Brazil og en del andre steder, alt for å
redde klimaet. Dette omtales behørig i Klima- og miljødepartementets budsjett
for 2019. Budsjettforslaget for 2019 lyder på tre milliarder kroner til dette
formål. Dette er ca. en-fjerdedel av hva norske bilister betaler i bompenger,
for å sette beløpet inn i et aktuelt perspektiv. Alt dette går selvsagt ikke
til Brazil, men det er mer enn sannsynlig at man i andre land vil støte på
samme problemer som man har i Brazil.
Hvordan det har gått i Brazil har vi alt fått en forsmak av.
I Klima- og miljødepartementets omtale av regnskogsatsningen i
budsjettforslaget gir man uttrykk for en viss bekymring. Avskogingen i Brazil
økte alt i 2015 og 2016, og som en konsekvens av dette reduserte Norge sin
betaling; den var kun 350 millioner i 2017. Det opplyses at avskogingen i 2016
var 27% større enn året før, men det er likevel en liten trøst; den var jo 65%
mindre enn gjennomsnittet for 1996-2005.
Så det vi altså betaler for er redusert avskoging, ikke for
å stoppe eller reversere den. Men mer alvorlig, det finnes ingen garanti for at
Bolsonaro eller andre ledere i disse samarbeidslandene ikke kan akselerere
avskogingen. Da har vi ikke oppnådd annet enn å utsette avskogingen noen år.
Det er et magert resultat; klimaproblemet, i den grad det eksisterer, er et
meget langsiktig problem. Og videre, for å forhindre økt avskoging i all
evighet, skal vi da måtte betale disse pengene til brasilianere og andre i all
evighet? Eller skal man være forberedt på at når betalingene en gang stopper så
setter avskogingen fart igjen og ingenting har vært oppnådd annet enn en i «klimaproblemets»
perspektiv triviell utsettelse?
Er dette fornuftig bruk av skattebetalernes penger?
