Det gale klimavanvidd

Klima- og miljødirektoratet har lagt frem sin årlige pliktøvelse om Norges klimamål og hvordan de kunne oppnås (Klimatiltak i Norge 2026: Veivalg og utslippsbaner mot 2050 - miljodirektoratet.no). Det langsiktige mål er et utslippsfritt Norge i 2050. Dette må ses i sammenheng med målet om en utslippsfri verden i 2050, angivelig nødvendig for å begrense økningen i verdens gjennomsnittstemperatur siden midten av 1800-tallet til 1,5 grader. De som tror at det målet vil oppnås er antakelig ikke fler enn de som tror på julenissen; sikkert er det i alle fall at de blir færre og færre. Leser man mellom linjene i Klima- og miljødirektoratets rapport synes forfatterne å være blant de vantro.

Likevel, de går pliktskyldig gjennom de mange tiltak som ville være nødvendige for å nå dette målet. Én ting som glitrer med sitt fravær er hva disse tiltakene ville koste. Det eneste tall som nevnes er at de klimatiltak som industrien vurderer kunne øke prisene på deres produkter med 15 – 115 prosent. Ellers får vi høre at kostnadene er usikre, og det er sikkert sant, men at de blir høye og går på bekostning av andre tiltak som burde vært prioritert er det liten tvil om.

I tillegg kommer så de mange tiltak og ulemper som er vanskelig å sette pris på, men som mange sikkert vil ha seg frabedt. Her er noen eksempler på hva som kunne bidra til oppnåelse av klimamålene:

• Bygging av 40 anlegg for karbonfangst og lagring
• Elektrifisering som øker kraftbehovet med 55-96 terawattimer (de siste årene har vi produsert ca. 150 terawattimer)
• Begrensning av biltrafikk så det oppstår køer som får folk til heller å gå eller sykle eller ta buss og tog
• Spising av rødt kjøtt begrenses til en ussel bit på 350 gram i uken pr. person
• Vestlandet, Nord-Norge og fjellbygdene får gro igjen med kratt og skog
• Vedfyring fases ut

Om vedfyringen sies det at dette kunne gå på beredskapen løs (hva gjør vi hvis elektrisiteten slås ut, som russerne har sørget for at har skjedd jevnlig i Ukraina denne vinteren?).

Karbonfangstprosjektet i Øygarden utenfor Bergen har fått over 20 milliarder kroner i statlig støtte. Alle de foreslåtte 40 prosjektene blir sikkert ikke like dyre, men vi kommer fort opp i utgifter på flere hundre milliarder. Noen vil nok synes det er penger som med fordel kunne brukes til andre formål eller endog en kjærkommen reduksjon i statens utgifter. Elektrifisering av anleggsbransjen ville ikke akkurat hjelpe til med å få ned kostnadene for nye boliger i Norge, som det bygges mindre av enn noensinne efter annen verdenskrig. Merkelig nok nevner ikke rapportskriverne kjernekraft med ett ord, selv om den er det eneste troverdige alternativ hvis det skal skje en så storstilt utbygging av kraft som de forestiller seg. Vindkraft er upålitelig og, til havs, avsindig dyr.

Til hvilken nytte er så all denne satsningen? Klimaproblemet, i den grad det eksisterer, er et prakteksempel på et felles problem. Klimaendringer påvirker alle, og skal det gjøres noe som påvirker verdens klima må alle land, og i særdeleshet de store land, samarbeide om å gjøre noe med det. Her er det noe som skurrer. Norges status i verdens klimapolitikk kan best sammenlignes med musen som ikke turte å pisse i havet for det kunne jo bli oversvømmelse. Til tross for Norges og noen andre lands bestrebelser, øker verdens utslipp av klimagasser år fra år. De øker i fattige og middels rike land som ikke er opptatt av klimasaken men av egen økonomisk vekst og velstand. Det krever økt produksjon av energi, og den kommer fra fossile brensler, akkurat som den gjorde i de rike land da de var i den utviklingsfasen. Disse klimagassutslippene øker mest i sør- og øst Asia hvor halvparten av menneskeheten bor. Det er i disse landene og ikke i lilleputtland som Norge eller endog EU som spørsmålet om utslipp av klimagasser kommer til å bli avgjort, og deres utviklingsbane peker ikke mot nullutslipp anno 2050.

Og så var det elefanten i rommet: Er utslipp av kulldioksid og andre klimagasser så farlige som mange vil ha det til? Den konklusjonen bygger på en politisert, partiell og korrupt vitenskap som kommer fra FNs Klimapanel og deres heiagjeng. Den sistnevnte er den verste, men også Klimapanelet har vært plaget av skandaler. Den famøse hockeykøllen som skulle vise at temperaturstigningen i nyere tid er unik er en av dem. Den viste seg å være basert på tvilsomme statistiske metoder og ble efterhvert trukket tilbake. Og så har vi e-postskandalen hvor fremtredende vitenskapsmenn i Klimapanelet konspirerte om å holde «kjetterske» kolleger utenfor de anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Denne skandalen ble det aldri ryddet skikkelig opp i.

Klimagassene er bare én og ikke den viktigste av alle de forhold som påvirker verdens klima. Klimamodellene, som rendyrker klimagassenes virkning, har lenge vist seg å overdrive stigningen i verdens middeltemperatur. Modellenes forutsigelser kommer ikke bare fra økt konsentrasjon av de klimagasser som til dels kommer fra menneskelig aktivitet, men også fra antatt økning i verdens mest potente klimagass, nemlig vanndamp, som antas å øke i atmosfæren ved stigende temperatur. Hva om den ikke oppfører seg slik? Og hva med endringer i skydannelse? I en lærebok i klimafysikk av Dennis Hartmann kan man lese at ti prosents reduksjon i skydannelse kan ha samme virkning som fordobling av kulldioksid i atmosfæren. Satellittmålinger har vist mindre skydannelse de siste 20-30 årene, og noen har gått så langt som til å hevde at det alene kunne forklare den økning vi har sett i jordens middeltemperatur i den perioden. Og siden vi er inne på det temaet; kulldioksidets virkning avtar jo mer av det som er i atmosfæren. Hvis fordobling av kulldioksidet fra midten av 1800-årene øker klodens temperatur med én grad, må det en firedobling til for å øke temperaturen med ytterligere én grad. Det gjør det jo litt vanskelig å tro på en oppvarming ute av kontroll, selv om kulldioksidet øker ytterligere.

Andre teorier om hva som påvirker jordens klima kunne nevnes, men jeg nøyer meg med å si at det er mye vi ikke forstår når det gjelder den saken. Og kanskje det største av alt, vi har en meget rudimentær forståelse av hva som forårsaker de store klimaendringer, vekslingene mellom istider og varmeperioder de siste million årene eller så. Ble de forårsaket av endringer i jordaksens helning eller endringer i jordens bane rundt solen eller begge deler? Om dette strides de lærde fortsatt. Én ting er i alle fall sikkert; de skyldtes ikke menneskelige utslipp av klimagasser. Det er den slags endringer vi virkelig trenger å bekymre oss for og da i særdeleshet her opp i nord hvor landmassen ville bli dekket med flere hundretalls meter tykk is. Den interglasiale varmeperiode vi lever i er allerede blitt usedvanlig lang.

(Publisert i Document 19. februar 2026)

Europe as a World Heritage Museum

Europeans are living in a time of momentous change. Principles and arrangements we have taken for granted since the end of the Second World War are finding their way to the scrap heap of history. We will not be able to go on as if nothing has happened, but how we can and will respond is not entirely clear.

Where are we departing from? Two lessons of the Second World War have, more than anything else, shaped our mindset and international rules of behavior since the middle of the last century, the immense carnage of the war itself and the abhorrent atrocities against the Jews and other minorities committed by Nazi Germany.

After the war, political leaders and the general public were determined that this catastrophe should not be repeated. The United States, one of the victors in the war and the one that suffered the least damage, took the initiative to rule-based international relations meant to replace war as the ultimate arbitrator of international disputes. This had indeed been tried before in response to the equally horrendous First World War, through the League of Nations. The victors of the Second World War, in particular the United States, thought that their new construct, the United Nations, had overcome the deficiencies of the League of Nations. In this they turned out to be largely mistaken, but still one would have to say that rules and negotiations rather than military conflicts have settled international disputes to a greater extent than earlier in our history.

The second reaction to the carnage of the war was the redirection of effort and priorities to the general well-being of citizens rather than military prowess. This is most vividly illustrated by the outcome of the general election in Britain at the end of the war. The voters preferred the Labour leader Clement Attlee to their legendary war-time leader Winston Churchill. Attlee and Labour set out to build the National Health Service, which became a model for similar development elsewhere in Western Europe. General pension schemes followed later. Even if the modern European welfare state had its antecedents in Europe before the war, even before the First World War, it really took off after the Second World War.

Strangely, perhaps, this reemphasis on welfare rather than war suffered little setback from the momentous event that the two major victors of the Second World War, the Soviet Union and the United States, fell out and faced each other with daggers drawn for over forty years. Rather, one could maintain that this European reemphasis on welfare rather than war was strengthened. The United States was adamant not to lose western Europe to a predatory Soviet Union and initiated the defense alliance NATO which promised massive American retaliation in case the Soviet Union attacked any NATO country. European military forces were still maintained and were certainly expected to contribute to their countries’ defense, but the American security guarantee most likely meant that the European forces got less attention and resources than they would have if Europeans had been required to face the Soviet threat alone.

The withering of the Soviet Union and its ultimate disappearance in 1991 strengthened the European emphasis on welfare rather than war. Before 1990 one could say that the Europeans built their welfare states in the shadow of the American security guarantee. After 1990 one could say that a security guarantee was obsolete; the Soviet Union had disappeared and its ambitions with it. For a long time there seemed to be no threat on the horizon requiring European military response. European military forces withered, even if they did not disappear. Europe cashed in its peace dividend and fed it to their welfare state.

Let us now return to the second lesson from the Second World War, the systematic annihilation of the Jews by Nazi Germany. After these atrocities became known there was a general revolt against these events and the philosophy behind them. People were to be treated as equals, irrespective of race and religion. Laws were passed and international conventions on human rights established. In particular, people fleeing from persecution in their home countries were given rights of asylum. Refugees from the repressive and dysfunctional regimes in the Soviet Union and its satellites in Eastern Europe were welcomed in western Europe, partly as a proof of the horrors of a political system western Europeans sought American protection against.

Over time, a deluge of asylum seekers, many of whom just posed as such, descended on Europe. Some were fleeing from wars and persecutions, but more just from dysfunctional governments and lack of opportunities, of which there seemed plenty in Europe. Equal rights sound appealing in the abstract, but migrants are real people coming with their baggage, especially of the kind that is lightest to carry; their cultural traditions and habits. People cherish these things, also those that we in Europe find primitive and maybe even repugnant. This import is of doubtful value to European societies, and in their wake has come clan culture and gangsterism. Raising these issues was for long considered bad habit in polite society, but the experiences of mass immigration of people from alien cultures have now reached the point where the European authorities are seeking solutions that not so long ago were deemed belonging to an extremist fringe.

Recent events in the United States have suddenly upended the European security situation. The solution where the United States provides the ultimate threat against a military challenge, which at the present time can only come from Russia, is no longer available. Europeans will have to find a solution which can only depend on their own efforts. This is going to take a long time, if at all feasible. Military forces will have to be built up and soldiers recruited from a population containing a large and increasing share of old people and immigrants whose loyalty can be doubted. Europe is still divided into different nation states which has taken hundreds of years to build and served Europe well in years past, but they are too fragmented in a world where a few strongmen of industrially mighty nations aspire to rearrange the furniture on the world stage as they see fit. The European Union is not fit for purpose; even if large it is too loose and, truth be told, was not formed to deal with questions of military security. A small coalition of the mightiest European nations is needed to lead any credible defense against a rapacious Russia, whose ambition to dominate Europe is probably limited only by how much it can digest.

To rise to this challenge, a fundamental change of course is needed. It is all fine and well for European leaders to say, as they have said about the war in Ukraine, that national borders cannot be changed by wars. Well, this is the traditional way to do it, and only in the eighty years after the Second World War have such methods been absent in Europe. Without the necessary military might to mobilize against those who do not want to play by the European rules, such “rules” are nothing other than wishful thinking.

Rebuilding armies is going to require resources. Where are they going to come from? European public finances are not in a good condition; French and Italian government debts appear unsustainable. Germany, which is the only European country with a reasonable public debt, seems now to be jumping on the debt bandwagon, for the purpose of building up its military strength. It is difficult to see how Europe can rebuild its military strength  without drastically reducing the reach of its welfare state. But, and better, Europe could save money by abandoning its endeavors to save the world’s climate by doing away entirely with its climate policy. Firstly, Europe, with its 7% share of the world’s CO₂ emissions, is not in a position to do much about the problem, which does not seem to be taken seriously by most other countries. Secondly, the world’s climate problem seems greatly exaggerated and possibly even entirely imaginary. The climate policy has resulted in the highest energy prices in the world and is helping to downsize European industry. But industrial might is the foundation European military might will have to be built on if European defense is to be at all credible.

So what kind of a future beckons for Europe where world events are decided by a few strongmen making deals according to the strength of the cards they hold? Such methods have never been entirely absent in world events, but seem to be the preferred option for the present American leadership. A fractured and industrially and militarily weak Europe can have no strongmen of its own. But there are always these quaint and different cultures with their different traditions and languages and relics from a more glorious past that the tourists from more consequential places can come and look at.

Går Ukrainakrigen mot slutten?

Det ser ut til at EU går tom for penger heller enn ukrainsk blod for å fortsette krigen i Ukraina. De siste ukene har det internt i EU pågått en diskusjon om fortsatt finansiering av krigen. EU ønsker å stjele russiske penger som er frosset inne i det internasjonale betalingssystem som er basert i EU-landet Belgia. Skjønt «stjele» er selvsagt ikke et uttrykk man bruker i EUs eller andre «dannede» kretser. Det heter at disse pengene skal lånes inntil russerne har gått med på krigserstatning til Ukraina. Er ikke det en glimrende forretningsidé? De erstatningene som russerne angivelig så gjerne vil betale til Ukraina kan de altså ta fra hva de har innestående i EU-land. Men russerne er ikke forespurt, og de kan antakelig styre sin begeistring. Det sitter nok langt inne, fra deres ståsted sett, å betale skadeerstatning til Ukraina for en krig russerne selv startet. De ser nemlig ut til å mene at den krigen er fullt ut berettiget. EU er antakelig den instans som har minst muligheter til å overbevise dem om det motsatte.

Belgia, som vertsland for disse pengene, synes å kunne styre sin begeistring. De regner med at det kunne ende med at de ble stilt til ansvar for disse pengene på grunnlag av at de ble urettmessig beslaglagt. På den bakgrunn har de, som synes rimelig, krevd at deres EU-kolleger stiller opp med en garanti, i tilfelle en rettsinstans, eller endog russernes eventuelle seier i krigen og de tvangsmidler de kunne utsette EU-landene for, påførte Belgia erstatningsansvar for de pengene de stilte til disposisjon. Det i og for seg rimelige krav har EU slitt med. Flere EU-land har stilt seg på bakbena og nektet å være med på en slik garanti.

Da har i alle fall en del EU-politikere fått opp øynene for Oljefondet. Det er jo stort nok til å kunne gi en slik garanti. De er selvsagt misunnelige for at Norge har tjent godt på de skyhøye gassprisene i Europa i kjølvannet av Ukrainakrigen, p.g.a. EU-landenes egen håpløse energipolitikk. De får sågar medhold av en del nordmenn med et uhelbredelig vi-må-redde-verden syndrom. Men det ville jo være verre enn tragisk om det norske Oljefondet skulle skusles vekk på en krig som synes tapt.

Uenigheten om de russiske pengene gjenspeiler godt hvor håpløst EU er for å ivareta sine egne sikkerhetspolitiske interesser. Da skal man for all del innrømme at EU ikke ble opprettet til det formål; EU er ikke noen forsvarsorganisasjon. Ikke desto mindre har en del norske EU-tilhengere fått seg til å si at nu må vi bli med i EU for å garantere vår sikkerhet, gitt at russerne er på krigsstien og Trump har mer eller mindre gitt fanden i NATO.  EUs ubesluttsomhet i spørsmålet om de russiske pengene må da i bokstavelig forstand være en lærepenge. EU er fortsatt en løs sammenslåing av nasjonalstater uten en tilstrekkelig sterk sentralmakt til å ruste opp til og gå i krig om så skulle være nødvendig. Man kan mislike det eller ikke, men slik er nu verden en gang, og EU er ikke i nærheten av å være en slik institusjon.

EUs innsats i Ukrainakrigen karakteriseres av floskler og antakelig god vilje, men avmakt. De nølte lenge med å gi ukrainerne langtrekkende våpen som kunne gjøre skade langt bak frontlinjene og gi russerne smak av egen medisin. Nølende har de efterhvert beveget seg i den retning, men det er et godt stykke igjen. Det mangler ikke på retorikk av den typen at når russerne har tatt Ukraina så får de mersmak og går løs på NATO-land i Europa. Med en slik fare hengende over seg skulle man kanskje tro at de europeiske land stilte med ikke bare egne våpen men også egne styrker for å gi russerne det nederlag de så rikelig fortjener, men til det har de europeiske land hverken evne eller vilje.

Kanskje lederne av de europeiske land har innsett dette og sendt et hemmelig brev til president Zelensky. Det brevet kunne være omtrent som følger:

Kjære President Zelensky:

Alt taler nu for at krigen i landet ditt går mot slutten og ikke på den måten du helst hadde ønsket. Vi deler dine ønsker, men er dessverre uten stand til å hjelpe deg å vinne denne krigen. Vårt krigsmateriell er utilstrekkelig, og dertil har vi små, utrente, og antakelig upålitelige styrker som har andre mål med livet sitt enn slagmarkene i Ukraina. Vår industri er ikke lenger hva den en gang var, og vi ser få muligheter til at den igjen kan oppgraderes til å fungere som basis for langvarig krig. Det ville også stride mot vårt mål å redde verden fra undergang på grunn av klimaendringer, og som du vet har vi ofret vår billige og trygge energi for å oppnå det målet, selv om det river med seg vår industrielle base i dragsuget.

Vi vil derfor anbefale at du snarest kommer til enighet med Vladimir Putin om en minnelig løsning på denne krigen og gir ham en stor nok del av landet ditt for at han skal bli fornøyd. Alle ting har sin oppside, og vi minner derfor om at jo mindre det blir igjen av et selvstendig Ukraina, desto lavere blir kostnaden for å bygge opp igjen det som er ødelagt i krigen. Vi vil da presisere at vi ikke vil være i stand til å hjelpe deg noe særlig med dette fordi våre finanser er strukket til ytterste, og dessuten må vi, som alt nevnt, prioritere å redde verden fra en klimakatastrofe.

Med kollegial hilsen

Den, og den, og den osv.

Vårens klimamål

 I vår vedtok Stortinget å skjerpe Norges klimamål til 70-75 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser fra referansenivået i 1990 per 2035. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan dette målet skal nås, gitt at det ikke er lyktes å redusere utslippsnivået med mer enn tolv prosent siden 1990. Det er 25 år, og frem til 2035 er det bare ti.

Men alt er ikke som synes i den internasjonale klimapolitikk. I 2012 ble Norges klimamål i h.h.t. Kyotoprotokollen innskjerpet til en reduksjon på 16% i 2020 i forhold til referanseåret 1990. I 2023 sendte Norge en rapport til FN om oppnåelse av klimamålene med den noe tungvinte tittelen “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. I Tabell A3-11 på side 329 finner vi at Norges utslipp lå akkurat på klimamålstreken hvert eneste år 2013 – 2020, efter kjøp av klimakvoter.

Det er all grunn til å være imponert over presisjonen i denne kvotehandelen som gjorde det mulig å oppfylle klimamålene. Eller er det kanskje slik at det skjer ting på papiret som ikke har en motsvarighet i virkeligheten? Dessverre sier ovennevnte ordrike publikasjon på flere hundre sider ingenting om hva slags kvoter dette er eller hvor de kommer fra, men ellers vet vi at de kom både fra EUs kvotesystem og fra utviklingsland.

Ligger det i kortene at den enestående reduksjon som skal finne sted de neste ti årene skal komme fra utviklingsland? Da er det grunn til å spørre hva dette dreier seg om. Disse landene har langt igjen til den levestandard vi er vant med. Det viser seg bl.a. i lave utslipp av kulldioksid pr. capita. For å ta to eksempler; Brasil og Colombia hadde i 2024 utslipp av kulldioksid fra energi på om lag to tonn pr. capita. Norge hadde nesten seks, som er lite for et rikt land; USA hadde mer enn tretten.

Skal de fattige land ta igjen de rike i levestandard, krever det en formidabel økning i bruk av energi. Det i sin tur krever mer bruk av fossile brensler; det er en illusjon å tro at utviklingslandenes behov for energi kan tilfredsstilles med sol- og vindkraft. Disse landene har små muligheter til å selge oss klimakvoter i form av utelatt bruk av fossile brensler.

Så hva er det da de tilbyr? De «kvoter» vi kjøper fra utviklingslandene er antakelig først og fremst redusert eller reversert avskoging. Norge har et slikt samarbeid med flere utviklingsland; Brasil og Colombia er et par slike.

Redusert avskoging betyr opptak av kulldioksid blant de fortsatt stående trær, ikke reduserte utslipp, men kan krediteres som slike. Men med hvilken presisjon kan man måle dette opptaket, og med hvilken presisjon kan man måle redusert avskoging? Det finnes regler for begge deler, men ingen bør ha den ringeste illusjon om at det dreier seg om særlig presis vitenskap eller eksakte målinger.

Enn videre kan man stille seg spørsmålet om denne reduserte avskoging sågar er skadelig for den økonomiske utvikling de angjeldende land trenger og ønsker. I land som Brasil og Colombia, med gode betingelser for jordbruk, består økonomisk utvikling blant annet i at man rydder skog for å gi plass til kveg eller soyabønner eller andre planter. Det er jo noe tilsvarende verdens rike land for lengst har gjort; rydding av skog for å gi plass til åkrer og beitemarker og endog byer og motorveier. Det synes ikke umiddelbart å være i utviklingslandenes interesse å motta pengegaver i bytte mot mindre avskoging, men på det punkt kan de ble hjulpet av å være blant de mest korrupte i verden. Norge har klimabetinget skogssamarbeid med land i Amazonas, Kongobassenget og i Sørøst Asia. Hva man har oppnådd for klimaet kan diskuteres, men det er prisverdig at klimamålenes skadevirkninger for norsk økonomi er blitt begrenset. Det var da alltid noe.

Den røde linjen viser oppfyllelse av klimamålene 2012 - 2020.

Myten om den billige fornybare energi

 Fra tid til annen kommer det uttalelser i media om hvor billig sol- og vindkraft er. Det er en myte.

Den påstått billige sol- og vindkraft har ikke satt noen spor efter seg i form av lavere elektrisitetspriser. Diagrammet nedenfor viser at elektrisitetsprisene er høyest i land med høy andel av sol- og vindkraft i sin energiproduksjon. Diagrammet viser priser for husholdninger i 31 OECD land og er en oppdatering av et diagram jeg først publiserte i Energy Policy i 2019. Bildet har ikke endret seg stort siden den gangen; prisen er fortsatt høyest i land med høy andel av sol- og vindkraft, og den statistiske sammenhengen er positiv og signifikant. Ser man på pris til industri får man et lignende resultat.

I Storbritannia og Tyskland falt elektrisitetsprisen fra 1990 frem til tidlig i dette århundre da satsingen på vindkraft begynte, men derefter har prisen økt. I Korea, hvor kun 6% av elektrisiteten kommer fra sol og vind, har prisen falt fra 1990 frem til nu, om enn i rykk og napp. I USA, hvor 16% av elektrisiteten kommer fra sol og vind, ser vi ingen trend i elektrisitetsprisen fra 1990 og frem til i dag, og prisen er betydelig lavere enn i Europa. Men også i USA ser vi spor av sol- og vindkraftens påvirkning på prisen; den er gjennomgående høyere i delstater med høy andel sol- og vindkraft. Wall Street Journal publiserte i fjor (9. september 2024) en sammenligning av elektrisitetspriser for husholdninger i California sammenlignet med resten av USA. Prisen i California var i 2024 dobbelt så høy som i resten av USA, og gapet har økt jevnt siden 2012. Solenergi utgjør en høyere andel av Californias kraftforsyning enn i landet for øvrig.

Ingenting av dette bør overraske. Vel er solskinn og vind gratis, men de krever faste installasjoner med betydelige kostnader. Dessuten leverer de ikke nødvendigvis når vi mest trenger det. Vindkraftverkene har en utnyttelsesfaktor på 25 – 40%. Når solen har gått ned på kvelden i California er det fortsatt varmt og folk skrur på luftkjølingsanleggene, men da er det liten hjelp i solenergien. Kapasitet til lagring av strøm er fortsatt ubetydelig og dertil dyr.

Så hva gjør man da nå sol og vind ikke leverer? Den politiker som måtte sitte med ansvaret for å la folk sitte i mørket og fryse eller svette, avhengig av været, ville fort få avskjed i unåde. Derfor har man et dobbelt energisystem, med gass eller endog kullkraftverk som settes inn når sol og vind ikke leverer. De må stå parat når sol og vind svikter, og det kan de gjøre på kort varsel, som vi fikk se sist sommer da Spania og Portugal ble mørklagt i ett døgn fordi solsellepanelene koblet ut og det ikke var nok fossil energi å sette inn isteden. Det sier seg selv at et dobbelt energisystem blir betydelig dyrere enn et pålitelig system med bare fossil energi og atomkraft. Dertil kommer at sol- og vindenergi krever et mer omfattende og kostbart ledningsnett. På toppen av det har vi så subsidiering av sol- og vindkraft, som nok finner veien til forbrukernes elregninger.  Ingen bør derfor være overrasket over at sol- og vindkraft viser seg mer kostbar enn kraft fra fossile kilder.

Siste nytt i Ukrainakrigen

Så nu har det skjedd igjen. Et ikke så hjertelig møte mellom Zelensky og Trump i det hvite hus. Det virker som Zelensky reiste dit med en illusjon om å få langtrekkende Tomahawk missiler som kunne påføre russerne velfortjente ødeleggelser og få dem til å avslutte krigen på Ukrainas betingelser. Det fikk han ikke. I stedet fikk han, som i det famøse møte i februar i år, noen Pauli ord om Ukrainas svake posisjon i denne krigen. Han fikk høre at det beste han kan håpe på er å gi fra seg land til russerne, omtrent som Putin ønsker. Faktisk virker det som Trump oppførte seg som Putins budbringer i sine samtaler med Trump. Putin kan ødelegge Ukraina om han så ønsker, skal Trump ha sagt til Zelensky. Det har han da også holdt på med i over tre år nu uten å komme i mål, men situasjonen blir stadig verre for Ukraina.

På sidelinjen sitter Europas heiagjeng. De er villig til å slåss til den siste ukrainer, men selv er de ikke villig til å gå særlig lenger. Penger gir de, og efterhvert har de frigitt alt mer avanserte våpen til Ukraina, men de vet best selv hvor utilstrekkelig deres egen kampvilje og evne er.

Om Trump kan det sies meget, og ikke særlig flatterende, men en viss sans for realiteter har han ubestridelig. Ukraina kan ikke vinne denne krigen uten massiv amerikansk støtte, og den er ikke Trump villig til å gi. Det var heller ikke Joe Biden. Det står ingen vitale amerikanske interesser på spill i Ukrainakrigen. Det er Europas interesser som står på spill, og dem er de ikke i stand til å ta vare på. Det vet de best selv, uansett hvilke spill for galleriet de måtte sette opp.

Som så mange andre kriger, vil ikke Ukrainakrigen bli løst annet enn med å innvilge seierherren (Russland) de landområder den har tatt og kanskje endog litt til. Spørsmålet er ikke om det vil skje men når, og hvor meget Ukraina må gi fra seg. Det interessante spørsmål er hva som kommer efter. Kommer de europeiske land å ta lærdom av dette og bygge opp sitt forsvar tilstrekkelig for at russerne skal la dem i fred? Det skal bli spennende å se. Utsiktene er ikke så altfor gode. Vi ser få tegn til at de europeiske land oppgir sine klimafobier og reverserer den avindustrialisering de er inne i. En krig mot russerne vil ikke bli vunnet med stridsvogner som går på batteri, og det må finnes en stor nok industriell base for å produsere dem og den ammunisjon de trenger. Og vi skal ikke glemme dronene; de kan da også gå på batteri. Men et industrielt og finansielt dysfunksjonelt Europa, med en aldrende befolkning og innvandrere hvis lojalitet kan trekkes i tvil, er ikke i en god posisjon til å føre krig. Dessuten har nok europeisk ungdom andre planer for sin fremtid enn å la seg drepe i en krig.

Og kampviljen til side: Kommer Europa til å forstå at Russland, efter å ha seiret i Ukrainakrigen, må fryses ut fra ethvert sivilisert samkvem? At man unnlater å kjøpe deres olje og gass, stenger grensene for dem, og da ikke minst deres pengesterke oligarker, og på alle mulige måter gjør det klart for dem at de ikke blir betraktet som stuerene før de respekterer sine naboers selvråderett og territorielle integritet? Den erkjennelsen sitter antakelig langt inne, skal man dømme efter den mangel på besluttsomhet som kjennetegnet europeisk politikk overfor Russland alt fra de begynte å vise tenner i Georgia, på Krim og i Ukraina. Det er faktisk mer enn ti år siden Putins hensikter burde vært åpenbare.

Klimapolitikk for fall

I Klassekampen den 3. oktober og iNyheter dagen efter har Jørn Siljeholm en kronikk om at president Trump kanskje har noen poenger i sitt korstog mot såkalt grønn energi. Den er dyr og ineffektiv og har gjort mange luta lei av klimapolitikken. Hensikten med dette innlegget er ikke å melde uenighet med Siljeholm på noe punkt, men å peke på ytterligere grunner til at norsk klimapolitikk snarest bør avvikles.

La oss først ta utgangspunkt i det faktum at Norges utslipp av klimagasser er ca. én promille av verdens samlede utslipp. Eventuelle skadevirkninger av utslipp av klimagasser er et globalt problem og beror på verdens samlede utslipp. Det sier seg selv at reduksjon i norske utslipp, som i verdensmålestokk er ubetydelige, vil ha tilsvarende ubetydelig virkning på verdens klima, mens den forårsaker betydelige omkostninger og ubehag for oss selv.

Nu kan man hevde at vi, selv om vårt bidrag monner lite, bør være med i en dugnad for å redde verdens klima. Men det er ingen slik dugnad på gang. Utslippene av kulldioksid øker jevnt og trutt år fra år, med unntak for økonomiske katastrofeår som Finanskrisen og Covid-19. De øker først og fremst i utviklingslandene. Fra 1997 da Kyotoprotokollen ble undertegnet til i fjor, økte verdens utslipp av CO₂ fra energi med nesten 50%. De rike landene (OECD-landene) lyktes å redusere sine utslipp en del, men det ble mer enn oppveiet av økningen i utviklingslandene.

Årsaken er enkel nok. Utviklingslandene har helt andre prioriteringer enn de rike land. Utviklingslandene er opptatt av å ta igjen velstandsnivået i de rike land. For det kreves økonomisk vekst, og det krever økt bruk av billig og pålitelig energi. Hvor skal den komme fra? Sol og vind som sjelden leverer er ikke disse landenes førstevalg.

Blant de 15 landene som økte sine utslipp mest i årene 2014 – 24 er de fleste kun middels rike eller endog fattige. Blant dem finner vi seks land i Sørøst Asia som har 15-30% av USA’s bruttonasjonalprodukt pr. capita, men 45% av verdens befolkning. Det er i disse folkerike landene som spørsmålet om verdens utslipp av klimagasser blir avgjort, ikke i land som stiller i lilleputtdivisjon. Kan hende verden går under p.g.a. utslipp av klimagasser, men det er ingenting vi kan gjøre med det annet enn å sørge for å reise på første klasse.

Siljeholm påpeker at norske politikere har lovet 70-75% reduksjon i utslipp av klimagasser per. 2035, målt i forhold til 1990, mens vi så langt har klart 9%. Men alt er ikke som synes i den internasjonale klimapolitikk. I 2012 ble Norges klimamål i h.h.t. Kyotoprotokollen innskjerpet til en reduksjon på 16% i 2020 i forhold til referanseåret 1990. I 2023 sendte Norge en rapport til FN om oppnåelse av klimamålene med den noe tungvinte tittelen “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. I Tabell A3-11 på side 329 finner vi at Norges utslipp lå akkurat på klimamålstreken hvert eneste år 2013 – 2020, efter kjøp av klimakvoter. Disse kvotene kom både fra EU-systemet og utviklingslandene, men det sies ingenting i denne ellers så ordrike publikasjon på flere hundre sider om hva slags kvoter dette er eller hvor meget kommer fra hvert enkelt land. Oppskriften for oppnåelse av klimamålene som ble vedtatt sist vår er antakelig enda mer pengedryss over klimasamarbeidslandene. Det er all grunn til å ønske lykke til med efterlevelsen; noen av disse landene (Kongobassenget, Amazon, Sørøst Asia) er blant de mest korrupte i verden.

Freden i Europa er over; vi trenger en gedigen opprustning av vårt forsvar. Skal vi klare det uten å skakkjøre vår økonomi, må vi prioritere hardt. Da bør de utgifter ryke først som går til prosjekter med høy symbolverdi, men liten nytte. Klimapolitikken troner øverst på den listen.

Publisert av iNyheter 13. oktober 2025 og på Klimarealistenes internettside 15. oktober.