Norges sikkerhetspolitiske fremtid

Øyvind Thorsheim hadde en meget interessant artikkel om norsk sikkerhetspolitikk i iNyheter den 6. april. Han skriver meget innlysende om EUs avmakt og indre splittelse og uttrykker en berettiget tvil om denne sammenslutningen i det hele tatt representerer noe sikkerhetspolitisk alternativ for Norge. Han kunne ha føyet til, eller endog for seg selv. Formålet med dette skrivet er ikke å melde noen uenighet med Thorsheim, men å nevne et par punkter som han ikke nevner, nemlig (i) hvilken interesse har europeiske land av å eventuelt hjelpe til med å forsvare Norge, og (ii) hvilken interesse har USA av det samme?

Europas interesser

Det er bare noen årtier siden europeiske land var stormakter i verdensmålestokk. Det som skjedde i Europa fikk konsekvenser over hele verden. I det britiske imperium gikk solen aldri ned, ei heller i det franske imperium. Slike stormakter hadde selvsagt interesse av å holde sjøveiene åpne og var av den grunn interessert i Norge, men måtte gi opp for Hitler-Tyskland i 1940.

I dag har ingen europeiske land, unntatt Russland, evne, interesse eller vilje til å drive stormaktspolitikk. De ville antakelig leve godt med et Norge som russisk lydrike. Ellers måtte det helst være britene som ikke var interessert i et russiskvennlig Norge som slapp russerne løs på infrastruktur i og under Nordsjøen. Storbritannia og Tyskland vil også i lang tid være interessert i gass- og oljeleveranser fra Norge. Vil det være nok til å sikre en forsvarsallianse med disse landene? Og hva med deres evner? Ville den alliansen være verd noe? Merk da at britene ikke lenger er med i EU, som betyr at en slik allianse måtte være en egen organisasjon. Dessuten, skulle den være troverdig, måtte den i tilfelle ledes av to eller kanskje tre av de militært sterkeste land i Europa og slett ikke EU. Ingen har behov for alliansepartnere som Viktor Orban eller Robert Fico.

Én ting som kunne styrke Storbritannias og Tysklands interesse for å forsvare Norge er flere utenlandskabler som ville gjøre det mulig i større grad å bruke norsk vannkraft som batteri for Europas forfeilede energipolitikk. Det er ingen gode nyheter for norsk industri og forbrukere, men sånn er det bare; verden styres av interesser og evne til å følge dem opp.

USAs interesser

NATO-samarbeidet var logisk i de dager Sovjetunionen var USAs svorne fiende og hovedutfordrer. Slik er det ikke lenger. I dag er det Kina som er USAs hovedutfordrer. Flere amerikanere har tatt til orde for et forlik mellom USA og Russland mot en felles fiende—Kina. Russland har en lang grense mot Kina, og forholdet dem imellom har ikke alltid vært like hjertelig. Den dagen det oppstår en allianse mellom USA og Russland og russernes raketter ikke lenger er rettet mot USA er grunnen vekk for norsk-amerikansk forsvarssamarbeid. Hvor langt det er dit er det ingen som vet, men Trump kan åpenbart tenke seg et interessefellesskap mellom Russland og USA. Om Trump kan det sies mye, bl.a. at hans valg til president, ikke bare en gang men sågar to, viser hvor galt det kan gå med demokratiet når de etablerte makteliter mister tillit. Selv om hans tid som president er utmålt, gjør man klokt i å ta ham som et symptom på at amerikanske interesser ikke lenger nødvendigvis er diametralt motsatt de russiske og at et forsvarssamarbeid som hviler på den forutsetning ikke nødvendigvis vil vare evig.

Veien videre

Hvor peker kompasset midt i alt dette? Mye tyder på at Norge står ganske alene i verden og uten troverdige allianser, bortsatt fra sine naboer, som jo også er lilleputtland med begrenset slagkraft. Forhåpentlig kan Norge bygge opp et forsvar som gjør et angrep på Norge lite attraktivt for russerne, selv om vi måtte stå alene. Det vil bety enorme utgifter til forsvarsutstyr på kortest mulig tid. Det igjen betyr prioritering av offentlige utgifter i en helt annen klasse enn vi har sett i årtier med oljerikdom. De utgifter som gjør liten eller ingen nytte bør da ryke først og da stiller klimapolitikken i særklasse; norske såkalte klimatiltak har ingen merkbar påvirkning på verdens klima selv om det skulle være truet av utslipp av klimagasser. Derefter kommer u-hjelpen. Den hjelper sikkert noen, men ikke nødvendigvis dem som den er ment å hjelpe. Det gjenstår å se om våre styresmakter er i stand til å gjøre slike prioriteringer.

Publisert i iNyheter 10. april 2026

Klimakvoter fra utviklingsland

Første april i år ble det kunngjort at Norge og Pakistan hadde signert en avtale om tettere klimasamarbeid. Datoen til tross var denne nyheten neppe ment som en aprilspøk.

Våren 2025 hadde regjeringen det travelt med å melde inn nye og ambisiøse klimamål i henhold til Parisavtalen. Dette i forkant av EU, som den ellers liker å dalte efter. Det tok ikke lang tid før den var like ivrig til å løpe fra sine forpliktelser. Allerede i statsbudsjettet sist høst ba regjeringen om fullmakt til å kjøpe utslippskvoter i utviklingsland for 15 milliarder kroner frem til 2030 for å dekke gapet på utslippsbudsjettet.

Pakistan er bare et siste tilskudd av land Norge har et «klimasamarbeid» med. Dette gjør det mulig å melde inn tiltak i andre land som oppfyllelse av Norges klimaforpliktelser, mot et passende vederlag selvsagt. De viktigste av disse landene er antakelig en rekke tropiske land som Norge har et såkalt «skogssamarbeid» med. Dette går ut på å redusere eller reversere avskoging, som jo bidrar til at skogen binder mer kulldioksid enn den ellers ville ha gjort. Gevinsten kan så krediteres som reduksjon i norske utslipp, igjen mot et passende vederlag. Mange av disse skogssamarbeidslandene er blant de mest korrupte i verden, så det er ikke til å undres over at Klima- og miljødepartementet flere ganger bruker uttrykket «krevende» i sitt budsjettforslag når dette samarbeidet blir omtalt. Hva dette betyr i klartekst må leseren bruke sin fantasi til å forstå.

Kjøp av klimakvoter fra utlandet er ikke noen ny foreteelse i norsk klimapolitikk. Dette skjedde også under Kyotoavtalen. Oppnåelsen av Norges klimamål under Kyotoprotokollen ble rapportert til FN i publikasjonen  “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. Til tross for en tekst på flere hundre sider, finnes det ingen oversikt i denne publikasjonen over hvor disse kvotene kom fra, hva de kostet, og hva de gikk ut på.

Her er det et forbedringspotensial. Regjeringen har begynt å publisere et eget vedlegg til statsbudsjettet om klimapolitikken, såkalt «Grønn bok.» Så langt er denne publikasjonen like rik på retorikk som den er mager på innhold. Ellers er dette et naturlig forum for å rapportere hvor mye klimakvoter som kjøpes hvert år, til hvilken pris, hvilke land de kommer fra, og hva disse tiltakene går ut på. Dreier det seg om tiltak som er ensbetydende med virkelige og varige reduksjoner i klimagasser, sertifisert av troverdige institusjoner? Hvilken effekt hadde de på angjeldende lands utvikling? Det står jo vitterlig i Parisavtalens Artikkel 6 at slike tiltak skal bidra til bærekraftig utvikling i angjeldende land og at de skal sikre «environmental integrity and transparency, including in governance.”

For en gangs skyld har både klimaskeptikere og klimaaktivister en felles interesse av bedre rapportering, skeptikerne fordi de mistenker fusk og sløsing med offentlige midler, aktivistene fordi de vil se tiltak som monner og som ikke bare er et fikenblad for å dekke over mangel på handling på hjemmebane.

Publisert i Document 10. april 2026

 

Drivstoffpriser og politikk

Bensin og diesel belastes med avgifter (utenom moms) på 7,57 hhv. 6,70 kroner pr. liter. Dels er det veibruksavgift på 3,77 for bensin og 2,28 for diesel, dels er det avgift på kulldioksid på 3,80 for bensin og 4,42 på diesel. Høyre har foreslått å midlertidig fjerne veibruksavgiften for å motvirke prisøkningen på råolje og later til å få flertall for dette i Stortinget.

Dette har falt noen tungt for brystet. Dagens Næringslivs leder den 26. mars dirret av harme over at endog Høyre kunne innlate seg på en slik uansvarlighet og ignorere selveste prismekanismen, den enkleste måten å få efterspørsel og tilbud til å gå opp. Men bensinen i Norge kommer ikke fra hinsides Hormuzstredet, og markedet for bensin i Norge er for lite for å monne noe særlig for balansen i verdens markeder for bensin, så Høyre kan nok fortsatt sverge til sin barnetro om markedsmekanismene.

Ikke nok med det. Lederskribenten fant det «merkelig» at politikere skulle se det som sin oppgave å sørge for at folk får bedre råd. Det hadde kanskje vært merkelig om vi levde i et land styrt av en korrupt elite som meler sin egen kake. Men vi lever da vitterlig i et demokratisk land hvor politikere skal tjene velgernes interesser. Eller er DNs lederskribent kanskje en av dem som mener vi først og fremst skal redde verden, koste hva det koste vil? De siste ukenes skandaleoppslag kunne få en til å tro at vi styres av en korrupt elite som er opptatt av å redde verden og ikke sine velgeres ve og vel.

Denne diskusjonen om drivstoffprisene gir oss en god anledning til å se nærmere på drivstoffavgiftene i et mer langsiktig perspektiv. Hva skal de egentlig oppnå? Kulldioksidavgiften skal selvsagt redusere utslippene av kulldioksid som angivelig skal være skadelige for verdens klima. Det er en overdrivelse og kanskje endog en misforståelse. Kulldioksid i atmosfæren er kun en og neppe den viktigste faktor som påvirker klimaet, og dens angivelige oppvarmende virkning har både positive og negative konsekvenser hvor de positive antakelig dominerer for oss her oppe i nord.

Og selv om det så hadde vært viktig å redusere kulldioksidutslippene i verden så har det ingen hensikt å gjøre det i Norge. Norges utslipp av kulldioksid har ingen målbar effekt på verdens klima, selv om vi måtte innbille oss at kulldioksidutslippene er viktige. Verdens utslipp av kulldioksid fra energi har de tre siste årene økt med nesten 500 millioner tonn pr. år. Norges utslipp pr. år er litt over 30 millioner tonn, mindre enn én tiendedel av verdens årlige økning i utslipp. Det ser altså ut som vi forsøker å redde en verden som ikke vil reddes eller ikke ser behovet for denne redningsaksjonen.

Det er da bare til å beklage at Høyre og deres forbundsfeller ikke har gått et skritt lenger og foreslått permanent avvikling av kulldioksidavgiften på drivstoff. Den er bare en belastning for norske forbrukere; for verdens klima betyr den absolutt ingenting.

Publisert i Document 28. mars 2026

Det gale klimavanvidd

Klima- og miljødirektoratet har lagt frem sin årlige pliktøvelse om Norges klimamål og hvordan de kunne oppnås (Klimatiltak i Norge 2026: Veivalg og utslippsbaner mot 2050 - miljodirektoratet.no). Det langsiktige mål er et utslippsfritt Norge i 2050. Dette må ses i sammenheng med målet om en utslippsfri verden i 2050, angivelig nødvendig for å begrense økningen i verdens gjennomsnittstemperatur siden midten av 1800-tallet til 1,5 grader. De som tror at det målet vil oppnås er antakelig ikke fler enn de som tror på julenissen; sikkert er det i alle fall at de blir færre og færre. Leser man mellom linjene i Klima- og miljødirektoratets rapport synes forfatterne å være blant de vantro.

Likevel, de går pliktskyldig gjennom de mange tiltak som ville være nødvendige for å nå dette målet. Én ting som glitrer med sitt fravær er hva disse tiltakene ville koste. Det eneste tall som nevnes er at de klimatiltak som industrien vurderer kunne øke prisene på deres produkter med 15 – 115 prosent. Ellers får vi høre at kostnadene er usikre, og det er sikkert sant, men at de blir høye og går på bekostning av andre tiltak som burde vært prioritert er det liten tvil om.

I tillegg kommer så de mange tiltak og ulemper som er vanskelig å sette pris på, men som mange sikkert vil ha seg frabedt. Her er noen eksempler på hva som kunne bidra til oppnåelse av klimamålene:

• Bygging av 40 anlegg for karbonfangst og lagring
• Elektrifisering som øker kraftbehovet med 55-96 terawattimer (de siste årene har vi produsert ca. 150 terawattimer)
• Begrensning av biltrafikk så det oppstår køer som får folk til heller å gå eller sykle eller ta buss og tog
• Spising av rødt kjøtt begrenses til en ussel bit på 350 gram i uken pr. person
• Vestlandet, Nord-Norge og fjellbygdene får gro igjen med kratt og skog
• Vedfyring fases ut

Om vedfyringen sies det at dette kunne gå på beredskapen løs (hva gjør vi hvis elektrisiteten slås ut, som russerne har sørget for at har skjedd jevnlig i Ukraina denne vinteren?).

Karbonfangstprosjektet i Øygarden utenfor Bergen har fått over 20 milliarder kroner i statlig støtte. Alle de foreslåtte 40 prosjektene blir sikkert ikke like dyre, men vi kommer fort opp i utgifter på flere hundre milliarder. Noen vil nok synes det er penger som med fordel kunne brukes til andre formål eller endog en kjærkommen reduksjon i statens utgifter. Elektrifisering av anleggsbransjen ville ikke akkurat hjelpe til med å få ned kostnadene for nye boliger i Norge, som det bygges mindre av enn noensinne efter annen verdenskrig. Merkelig nok nevner ikke rapportskriverne kjernekraft med ett ord, selv om den er det eneste troverdige alternativ hvis det skal skje en så storstilt utbygging av kraft som de forestiller seg. Vindkraft er upålitelig og, til havs, avsindig dyr.

Til hvilken nytte er så all denne satsningen? Klimaproblemet, i den grad det eksisterer, er et prakteksempel på et felles problem. Klimaendringer påvirker alle, og skal det gjøres noe som påvirker verdens klima må alle land, og i særdeleshet de store land, samarbeide om å gjøre noe med det. Her er det noe som skurrer. Norges status i verdens klimapolitikk kan best sammenlignes med musen som ikke turte å pisse i havet for det kunne jo bli oversvømmelse. Til tross for Norges og noen andre lands bestrebelser, øker verdens utslipp av klimagasser år fra år. De øker i fattige og middels rike land som ikke er opptatt av klimasaken men av egen økonomisk vekst og velstand. Det krever økt produksjon av energi, og den kommer fra fossile brensler, akkurat som den gjorde i de rike land da de var i den utviklingsfasen. Disse klimagassutslippene øker mest i sør- og øst Asia hvor halvparten av menneskeheten bor. Det er i disse landene og ikke i lilleputtland som Norge eller endog EU som spørsmålet om utslipp av klimagasser kommer til å bli avgjort, og deres utviklingsbane peker ikke mot nullutslipp anno 2050.

Og så var det elefanten i rommet: Er utslipp av kulldioksid og andre klimagasser så farlige som mange vil ha det til? Den konklusjonen bygger på en politisert, partiell og korrupt vitenskap som kommer fra FNs Klimapanel og deres heiagjeng. Den sistnevnte er den verste, men også Klimapanelet har vært plaget av skandaler. Den famøse hockeykøllen som skulle vise at temperaturstigningen i nyere tid er unik er en av dem. Den viste seg å være basert på tvilsomme statistiske metoder og ble efterhvert trukket tilbake. Og så har vi e-postskandalen hvor fremtredende vitenskapsmenn i Klimapanelet konspirerte om å holde «kjetterske» kolleger utenfor de anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Denne skandalen ble det aldri ryddet skikkelig opp i.

Klimagassene er bare én og ikke den viktigste av alle de forhold som påvirker verdens klima. Klimamodellene, som rendyrker klimagassenes virkning, har lenge vist seg å overdrive stigningen i verdens middeltemperatur. Modellenes forutsigelser kommer ikke bare fra økt konsentrasjon av de klimagasser som til dels kommer fra menneskelig aktivitet, men også fra antatt økning i verdens mest potente klimagass, nemlig vanndamp, som antas å øke i atmosfæren ved stigende temperatur. Hva om den ikke oppfører seg slik? Og hva med endringer i skydannelse? I en lærebok i klimafysikk av Dennis Hartmann kan man lese at ti prosents reduksjon i skydannelse kan ha samme virkning som fordobling av kulldioksid i atmosfæren. Satellittmålinger har vist mindre skydannelse de siste 20-30 årene, og noen har gått så langt som til å hevde at det alene kunne forklare den økning vi har sett i jordens middeltemperatur i den perioden. Og siden vi er inne på det temaet; kulldioksidets virkning avtar jo mer av det som er i atmosfæren. Hvis fordobling av kulldioksidet fra midten av 1800-årene øker klodens temperatur med én grad, må det en firedobling til for å øke temperaturen med ytterligere én grad. Det gjør det jo litt vanskelig å tro på en oppvarming ute av kontroll, selv om kulldioksidet øker ytterligere.

Andre teorier om hva som påvirker jordens klima kunne nevnes, men jeg nøyer meg med å si at det er mye vi ikke forstår når det gjelder den saken. Og kanskje det største av alt, vi har en meget rudimentær forståelse av hva som forårsaker de store klimaendringer, vekslingene mellom istider og varmeperioder de siste million årene eller så. Ble de forårsaket av endringer i jordaksens helning eller endringer i jordens bane rundt solen eller begge deler? Om dette strides de lærde fortsatt. Én ting er i alle fall sikkert; de skyldtes ikke menneskelige utslipp av klimagasser. Det er den slags endringer vi virkelig trenger å bekymre oss for og da i særdeleshet her opp i nord hvor landmassen ville bli dekket med flere hundretalls meter tykk is. Den interglasiale varmeperiode vi lever i er allerede blitt usedvanlig lang.

(Publisert i Document 19. februar 2026)