Norges sikkerhetspolitiske fremtid

Øyvind Thorsheim hadde en meget interessant artikkel om norsk sikkerhetspolitikk i iNyheter den 6. april. Han skriver meget innlysende om EUs avmakt og indre splittelse og uttrykker en berettiget tvil om denne sammenslutningen i det hele tatt representerer noe sikkerhetspolitisk alternativ for Norge. Han kunne ha føyet til, eller endog for seg selv. Formålet med dette skrivet er ikke å melde noen uenighet med Thorsheim, men å nevne et par punkter som han ikke nevner, nemlig (i) hvilken interesse har europeiske land av å eventuelt hjelpe til med å forsvare Norge, og (ii) hvilken interesse har USA av det samme?

Europas interesser

Det er bare noen årtier siden europeiske land var stormakter i verdensmålestokk. Det som skjedde i Europa fikk konsekvenser over hele verden. I det britiske imperium gikk solen aldri ned, ei heller i det franske imperium. Slike stormakter hadde selvsagt interesse av å holde sjøveiene åpne og var av den grunn interessert i Norge, men måtte gi opp for Hitler-Tyskland i 1940.

I dag har ingen europeiske land, unntatt Russland, evne, interesse eller vilje til å drive stormaktspolitikk. De ville antakelig leve godt med et Norge som russisk lydrike. Ellers måtte det helst være britene som ikke var interessert i et russiskvennlig Norge som slapp russerne løs på infrastruktur i og under Nordsjøen. Storbritannia og Tyskland vil også i lang tid være interessert i gass- og oljeleveranser fra Norge. Vil det være nok til å sikre en forsvarsallianse med disse landene? Og hva med deres evner? Ville den alliansen være verd noe? Merk da at britene ikke lenger er med i EU, som betyr at en slik allianse måtte være en egen organisasjon. Dessuten, skulle den være troverdig, måtte den i tilfelle ledes av to eller kanskje tre av de militært sterkeste land i Europa og slett ikke EU. Ingen har behov for alliansepartnere som Viktor Orban eller Robert Fico.

Én ting som kunne styrke Storbritannias og Tysklands interesse for å forsvare Norge er flere utenlandskabler som ville gjøre det mulig i større grad å bruke norsk vannkraft som batteri for Europas forfeilede energipolitikk. Det er ingen gode nyheter for norsk industri og forbrukere, men sånn er det bare; verden styres av interesser og evne til å følge dem opp.

USAs interesser

NATO-samarbeidet var logisk i de dager Sovjetunionen var USAs svorne fiende og hovedutfordrer. Slik er det ikke lenger. I dag er det Kina som er USAs hovedutfordrer. Flere amerikanere har tatt til orde for et forlik mellom USA og Russland mot en felles fiende—Kina. Russland har en lang grense mot Kina, og forholdet dem imellom har ikke alltid vært like hjertelig. Den dagen det oppstår en allianse mellom USA og Russland og russernes raketter ikke lenger er rettet mot USA er grunnen vekk for norsk-amerikansk forsvarssamarbeid. Hvor langt det er dit er det ingen som vet, men Trump kan åpenbart tenke seg et interessefellesskap mellom Russland og USA. Om Trump kan det sies mye, bl.a. at hans valg til president, ikke bare en gang men sågar to, viser hvor galt det kan gå med demokratiet når de etablerte makteliter mister tillit. Selv om hans tid som president er utmålt, gjør man klokt i å ta ham som et symptom på at amerikanske interesser ikke lenger nødvendigvis er diametralt motsatt de russiske og at et forsvarssamarbeid som hviler på den forutsetning ikke nødvendigvis vil vare evig.

Veien videre

Hvor peker kompasset midt i alt dette? Mye tyder på at Norge står ganske alene i verden og uten troverdige allianser, bortsatt fra sine naboer, som jo også er lilleputtland med begrenset slagkraft. Forhåpentlig kan Norge bygge opp et forsvar som gjør et angrep på Norge lite attraktivt for russerne, selv om vi måtte stå alene. Det vil bety enorme utgifter til forsvarsutstyr på kortest mulig tid. Det igjen betyr prioritering av offentlige utgifter i en helt annen klasse enn vi har sett i årtier med oljerikdom. De utgifter som gjør liten eller ingen nytte bør da ryke først og da stiller klimapolitikken i særklasse; norske såkalte klimatiltak har ingen merkbar påvirkning på verdens klima selv om det skulle være truet av utslipp av klimagasser. Derefter kommer u-hjelpen. Den hjelper sikkert noen, men ikke nødvendigvis dem som den er ment å hjelpe. Det gjenstår å se om våre styresmakter er i stand til å gjøre slike prioriteringer.

Publisert i iNyheter 10. april 2026

Klimakvoter fra utviklingsland

Første april i år ble det kunngjort at Norge og Pakistan hadde signert en avtale om tettere klimasamarbeid. Datoen til tross var denne nyheten neppe ment som en aprilspøk.

Våren 2025 hadde regjeringen det travelt med å melde inn nye og ambisiøse klimamål i henhold til Parisavtalen. Dette i forkant av EU, som den ellers liker å dalte efter. Det tok ikke lang tid før den var like ivrig til å løpe fra sine forpliktelser. Allerede i statsbudsjettet sist høst ba regjeringen om fullmakt til å kjøpe utslippskvoter i utviklingsland for 15 milliarder kroner frem til 2030 for å dekke gapet på utslippsbudsjettet.

Pakistan er bare et siste tilskudd av land Norge har et «klimasamarbeid» med. Dette gjør det mulig å melde inn tiltak i andre land som oppfyllelse av Norges klimaforpliktelser, mot et passende vederlag selvsagt. De viktigste av disse landene er antakelig en rekke tropiske land som Norge har et såkalt «skogssamarbeid» med. Dette går ut på å redusere eller reversere avskoging, som jo bidrar til at skogen binder mer kulldioksid enn den ellers ville ha gjort. Gevinsten kan så krediteres som reduksjon i norske utslipp, igjen mot et passende vederlag. Mange av disse skogssamarbeidslandene er blant de mest korrupte i verden, så det er ikke til å undres over at Klima- og miljødepartementet flere ganger bruker uttrykket «krevende» i sitt budsjettforslag når dette samarbeidet blir omtalt. Hva dette betyr i klartekst må leseren bruke sin fantasi til å forstå.

Kjøp av klimakvoter fra utlandet er ikke noen ny foreteelse i norsk klimapolitikk. Dette skjedde også under Kyotoavtalen. Oppnåelsen av Norges klimamål under Kyotoprotokollen ble rapportert til FN i publikasjonen  “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. Til tross for en tekst på flere hundre sider, finnes det ingen oversikt i denne publikasjonen over hvor disse kvotene kom fra, hva de kostet, og hva de gikk ut på.

Her er det et forbedringspotensial. Regjeringen har begynt å publisere et eget vedlegg til statsbudsjettet om klimapolitikken, såkalt «Grønn bok.» Så langt er denne publikasjonen like rik på retorikk som den er mager på innhold. Ellers er dette et naturlig forum for å rapportere hvor mye klimakvoter som kjøpes hvert år, til hvilken pris, hvilke land de kommer fra, og hva disse tiltakene går ut på. Dreier det seg om tiltak som er ensbetydende med virkelige og varige reduksjoner i klimagasser, sertifisert av troverdige institusjoner? Hvilken effekt hadde de på angjeldende lands utvikling? Det står jo vitterlig i Parisavtalens Artikkel 6 at slike tiltak skal bidra til bærekraftig utvikling i angjeldende land og at de skal sikre «environmental integrity and transparency, including in governance.”

For en gangs skyld har både klimaskeptikere og klimaaktivister en felles interesse av bedre rapportering, skeptikerne fordi de mistenker fusk og sløsing med offentlige midler, aktivistene fordi de vil se tiltak som monner og som ikke bare er et fikenblad for å dekke over mangel på handling på hjemmebane.

Publisert i Document 10. april 2026