Norges sikkerhetspolitiske fremtid

Øyvind Thorsheim hadde en meget interessant artikkel om norsk sikkerhetspolitikk i iNyheter den 6. april. Han skriver meget innlysende om EUs avmakt og indre splittelse og uttrykker en berettiget tvil om denne sammenslutningen i det hele tatt representerer noe sikkerhetspolitisk alternativ for Norge. Han kunne ha føyet til, eller endog for seg selv. Formålet med dette skrivet er ikke å melde noen uenighet med Thorsheim, men å nevne et par punkter som han ikke nevner, nemlig (i) hvilken interesse har europeiske land av å eventuelt hjelpe til med å forsvare Norge, og (ii) hvilken interesse har USA av det samme?

Europas interesser

Det er bare noen årtier siden europeiske land var stormakter i verdensmålestokk. Det som skjedde i Europa fikk konsekvenser over hele verden. I det britiske imperium gikk solen aldri ned, ei heller i det franske imperium. Slike stormakter hadde selvsagt interesse av å holde sjøveiene åpne og var av den grunn interessert i Norge, men måtte gi opp for Hitler-Tyskland i 1940.

I dag har ingen europeiske land, unntatt Russland, evne, interesse eller vilje til å drive stormaktspolitikk. De ville antakelig leve godt med et Norge som russisk lydrike. Ellers måtte det helst være britene som ikke var interessert i et russiskvennlig Norge som slapp russerne løs på infrastruktur i og under Nordsjøen. Storbritannia og Tyskland vil også i lang tid være interessert i gass- og oljeleveranser fra Norge. Vil det være nok til å sikre en forsvarsallianse med disse landene? Og hva med deres evner? Ville den alliansen være verd noe? Merk da at britene ikke lenger er med i EU, som betyr at en slik allianse måtte være en egen organisasjon. Dessuten, skulle den være troverdig, måtte den i tilfelle ledes av to eller kanskje tre av de militært sterkeste land i Europa og slett ikke EU. Ingen har behov for alliansepartnere som Viktor Orban eller Robert Fico.

Én ting som kunne styrke Storbritannias og Tysklands interesse for å forsvare Norge er flere utenlandskabler som ville gjøre det mulig i større grad å bruke norsk vannkraft som batteri for Europas forfeilede energipolitikk. Det er ingen gode nyheter for norsk industri og forbrukere, men sånn er det bare; verden styres av interesser og evne til å følge dem opp.

USAs interesser

NATO-samarbeidet var logisk i de dager Sovjetunionen var USAs svorne fiende og hovedutfordrer. Slik er det ikke lenger. I dag er det Kina som er USAs hovedutfordrer. Flere amerikanere har tatt til orde for et forlik mellom USA og Russland mot en felles fiende—Kina. Russland har en lang grense mot Kina, og forholdet dem imellom har ikke alltid vært like hjertelig. Den dagen det oppstår en allianse mellom USA og Russland og russernes raketter ikke lenger er rettet mot USA er grunnen vekk for norsk-amerikansk forsvarssamarbeid. Hvor langt det er dit er det ingen som vet, men Trump kan åpenbart tenke seg et interessefellesskap mellom Russland og USA. Om Trump kan det sies mye, bl.a. at hans valg til president, ikke bare en gang men sågar to, viser hvor galt det kan gå med demokratiet når de etablerte makteliter mister tillit. Selv om hans tid som president er utmålt, gjør man klokt i å ta ham som et symptom på at amerikanske interesser ikke lenger nødvendigvis er diametralt motsatt de russiske og at et forsvarssamarbeid som hviler på den forutsetning ikke nødvendigvis vil vare evig.

Veien videre

Hvor peker kompasset midt i alt dette? Mye tyder på at Norge står ganske alene i verden og uten troverdige allianser, bortsatt fra sine naboer, som jo også er lilleputtland med begrenset slagkraft. Forhåpentlig kan Norge bygge opp et forsvar som gjør et angrep på Norge lite attraktivt for russerne, selv om vi måtte stå alene. Det vil bety enorme utgifter til forsvarsutstyr på kortest mulig tid. Det igjen betyr prioritering av offentlige utgifter i en helt annen klasse enn vi har sett i årtier med oljerikdom. De utgifter som gjør liten eller ingen nytte bør da ryke først og da stiller klimapolitikken i særklasse; norske såkalte klimatiltak har ingen merkbar påvirkning på verdens klima selv om det skulle være truet av utslipp av klimagasser. Derefter kommer u-hjelpen. Den hjelper sikkert noen, men ikke nødvendigvis dem som den er ment å hjelpe. Det gjenstår å se om våre styresmakter er i stand til å gjøre slike prioriteringer.

Publisert i iNyheter 10. april 2026