Historien gjentar seg

Som Karl Marx sa, historien gjentar seg, først som en tragedie, andre gangen som en farse (Der 18te Brumaire des Louis Napoleon).

* * *

Mange av oss husker godt da Sovjetunionen raknet. Med den gikk det sovjetiske imperium i dragsuget. Når det ble klart at Gorbatsjov ikke ville bruke militærmakt for å holde på de østeuropeiske kommuniststater, raknet de i løpet av kort tid. Sovjetkommunismen hadde liten appell i de østeuropeiske satellittstater og ble båret oppe av sovjetiske bajonetter. Og så røk selveste Sovjetunionen. Den ble savnet av få andre enn russiske nasjonalister som betraktet Sovjetunionens fordums storhet og makt som russisk makt og imperialisme, ikke uten grunn. For dem var Sovjetunionens sønderfall en tragedie, mens det for andre var en seier og en glede.

Det sies at stormakter råtner innenfra. For dem som var blitt voksne før Gorbatsjov kom til makten var Sovjetunionens fall blant de mer absurde tanker man kunne gjøre seg på den tiden. Den så ut til å stå støtt som supermakt nummer to; sovjeterne hadde skutt opp den første satellitt (Sputnik), de hadde atombomber og tallrike militære styrker og et skrekkregime som nøytraliserte indre fiender. Men så kom Gorbatsjov, en velmenende og sympatisk kar som avviklet den kalde krig, men som ikke forstod seg på økonomi og som ikke ville bruke makt når den stat han styrte holdt på å smuldre vekk i demokratiets fantasier. Hans tragiske historie er godt fortalt og analysert i boken Collapse av den russiske historiker Vladislav Zubok, som ikke overraskende har sitt virke i Vesten som professor ved London School of Economics.

Og hva med farsen? I vår tid holder det amerikanske imperium på å rakne, også det på grunn av inkompetent leder. President Trump tror han kan klare seg uten allianser. Ikke bare det, han tror at han kan rakke ned på sine alliansepartnere (eksempelvis Canada) og forsyne seg som han vil av deres territorium (Grønland). For smartere ringrever som har bedre kort på hånden, som Putin og Xi, smisker han. Måten dette utspiller seg på ligner en farse. Hvis det for litt over ti år siden var blitt laget en spenningsfilm om internasjonale relasjoner med passe skrekk, gru og absurditeter, ville den neppe overtruffet den virkelighet vi nu nesten daglig møter i våre nyhetsmedia.