Klimakvoter fra utviklingsland

Første april i år ble det kunngjort at Norge og Pakistan hadde signert en avtale om tettere klimasamarbeid. Datoen til tross var denne nyheten neppe ment som en aprilspøk.

Våren 2025 hadde regjeringen det travelt med å melde inn nye og ambisiøse klimamål i henhold til Parisavtalen. Dette i forkant av EU, som den ellers liker å dalte efter. Det tok ikke lang tid før den var like ivrig til å løpe fra sine forpliktelser. Allerede i statsbudsjettet sist høst ba regjeringen om fullmakt til å kjøpe utslippskvoter i utviklingsland for 15 milliarder kroner frem til 2030 for å dekke gapet på utslippsbudsjettet.

Pakistan er bare et siste tilskudd av land Norge har et «klimasamarbeid» med. Dette gjør det mulig å melde inn tiltak i andre land som oppfyllelse av Norges klimaforpliktelser, mot et passende vederlag selvsagt. De viktigste av disse landene er antakelig en rekke tropiske land som Norge har et såkalt «skogssamarbeid» med. Dette går ut på å redusere eller reversere avskoging, som jo bidrar til at skogen binder mer kulldioksid enn den ellers ville ha gjort. Gevinsten kan så krediteres som reduksjon i norske utslipp, igjen mot et passende vederlag. Mange av disse skogssamarbeidslandene er blant de mest korrupte i verden, så det er ikke til å undres over at Klima- og miljødepartementet flere ganger bruker uttrykket «krevende» i sitt budsjettforslag når dette samarbeidet blir omtalt. Hva dette betyr i klartekst må leseren bruke sin fantasi til å forstå.

Kjøp av klimakvoter fra utlandet er ikke noen ny foreteelse i norsk klimapolitikk. Dette skjedde også under Kyotoavtalen. Oppnåelsen av Norges klimamål under Kyotoprotokollen ble rapportert til FN i publikasjonen  “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. Til tross for en tekst på flere hundre sider, finnes det ingen oversikt i denne publikasjonen over hvor disse kvotene kom fra, hva de kostet, og hva de gikk ut på.

Her er det et forbedringspotensial. Regjeringen har begynt å publisere et eget vedlegg til statsbudsjettet om klimapolitikken, såkalt «Grønn bok.» Så langt er denne publikasjonen like rik på retorikk som den er mager på innhold. Ellers er dette et naturlig forum for å rapportere hvor mye klimakvoter som kjøpes hvert år, til hvilken pris, hvilke land de kommer fra, og hva disse tiltakene går ut på. Dreier det seg om tiltak som er ensbetydende med virkelige og varige reduksjoner i klimagasser, sertifisert av troverdige institusjoner? Hvilken effekt hadde de på angjeldende lands utvikling? Det står jo vitterlig i Parisavtalens Artikkel 6 at slike tiltak skal bidra til bærekraftig utvikling i angjeldende land og at de skal sikre «environmental integrity and transparency, including in governance.”

For en gangs skyld har både klimaskeptikere og klimaaktivister en felles interesse av bedre rapportering, skeptikerne fordi de mistenker fusk og sløsing med offentlige midler, aktivistene fordi de vil se tiltak som monner og som ikke bare er et fikenblad for å dekke over mangel på handling på hjemmebane.

Publisert i Document 10. april 2026