Vårens klimamål

 I vår vedtok Stortinget å skjerpe Norges klimamål til 70-75 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser fra referansenivået i 1990 per 2035. Mange har stilt seg spørsmålet hvordan dette målet skal nås, gitt at det ikke er lyktes å redusere utslippsnivået med mer enn tolv prosent siden 1990. Det er 25 år, og frem til 2035 er det bare ti.

Men alt er ikke som synes i den internasjonale klimapolitikk. I 2012 ble Norges klimamål i h.h.t. Kyotoprotokollen innskjerpet til en reduksjon på 16% i 2020 i forhold til referanseåret 1990. I 2023 sendte Norge en rapport til FN om oppnåelse av klimamålene med den noe tungvinte tittelen “Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change”. I Tabell A3-11 på side 329 finner vi at Norges utslipp lå akkurat på klimamålstreken hvert eneste år 2013 – 2020, efter kjøp av klimakvoter.

Det er all grunn til å være imponert over presisjonen i denne kvotehandelen som gjorde det mulig å oppfylle klimamålene. Eller er det kanskje slik at det skjer ting på papiret som ikke har en motsvarighet i virkeligheten? Dessverre sier ovennevnte ordrike publikasjon på flere hundre sider ingenting om hva slags kvoter dette er eller hvor de kommer fra, men ellers vet vi at de kom både fra EUs kvotesystem og fra utviklingsland.

Ligger det i kortene at den enestående reduksjon som skal finne sted de neste ti årene skal komme fra utviklingsland? Da er det grunn til å spørre hva dette dreier seg om. Disse landene har langt igjen til den levestandard vi er vant med. Det viser seg bl.a. i lave utslipp av kulldioksid pr. capita. For å ta to eksempler; Brasil og Colombia hadde i 2024 utslipp av kulldioksid fra energi på om lag to tonn pr. capita. Norge hadde nesten seks, som er lite for et rikt land; USA hadde mer enn tretten.

Skal de fattige land ta igjen de rike i levestandard, krever det en formidabel økning i bruk av energi. Det i sin tur krever mer bruk av fossile brensler; det er en illusjon å tro at utviklingslandenes behov for energi kan tilfredsstilles med sol- og vindkraft. Disse landene har små muligheter til å selge oss klimakvoter i form av utelatt bruk av fossile brensler.

Så hva er det da de tilbyr? De «kvoter» vi kjøper fra utviklingslandene er antakelig først og fremst redusert eller reversert avskoging. Norge har et slikt samarbeid med flere utviklingsland; Brasil og Colombia er et par slike.

Redusert avskoging betyr opptak av kulldioksid blant de fortsatt stående trær, ikke reduserte utslipp, men kan krediteres som slike. Men med hvilken presisjon kan man måle dette opptaket, og med hvilken presisjon kan man måle redusert avskoging? Det finnes regler for begge deler, men ingen bør ha den ringeste illusjon om at det dreier seg om særlig presis vitenskap eller eksakte målinger.

Enn videre kan man stille seg spørsmålet om denne reduserte avskoging sågar er skadelig for den økonomiske utvikling de angjeldende land trenger og ønsker. I land som Brasil og Colombia, med gode betingelser for jordbruk, består økonomisk utvikling blant annet i at man rydder skog for å gi plass til kveg eller soyabønner eller andre planter. Det er jo noe tilsvarende verdens rike land for lengst har gjort; rydding av skog for å gi plass til åkrer og beitemarker og endog byer og motorveier. Det synes ikke umiddelbart å være i utviklingslandenes interesse å motta pengegaver i bytte mot mindre avskoging, men på det punkt kan de ble hjulpet av å være blant de mest korrupte i verden. Norge har klimabetinget skogssamarbeid med land i Amazonas, Kongobassenget og i Sørøst Asia. Hva man har oppnådd for klimaet kan diskuteres, men det er prisverdig at klimamålenes skadevirkninger for norsk økonomi er blitt begrenset. Det var da alltid noe.

Den røde linjen viser oppfyllelse av klimamålene 2012 - 2020.