Siste nytt i Ukrainakrigen

Så nu har det skjedd igjen. Et ikke så hjertelig møte mellom Zelensky og Trump i det hvite hus. Det virker som Zelensky reiste dit med en illusjon om å få langtrekkende Tomahawk missiler som kunne påføre russerne velfortjente ødeleggelser og få dem til å avslutte krigen på Ukrainas betingelser. Det fikk han ikke. I stedet fikk han, som i det famøse møte i februar i år, noen Pauli ord om Ukrainas svake posisjon i denne krigen. Han fikk høre at det beste han kan håpe på er å gi fra seg land til russerne, omtrent som Putin ønsker. Faktisk virker det som Trump oppførte seg som Putins budbringer i sine samtaler med Trump. Putin kan ødelegge Ukraina om han så ønsker, skal Trump ha sagt til Zelensky. Det har han da også holdt på med i over tre år nu uten å komme i mål, men situasjonen blir stadig verre for Ukraina.

På sidelinjen sitter Europas heiagjeng. De er villig til å slåss til den siste ukrainer, men selv er de ikke villig til å gå særlig lenger. Penger gir de, og efterhvert har de frigitt alt mer avanserte våpen til Ukraina, men de vet best selv hvor utilstrekkelig deres egen kampvilje og evne er.

Om Trump kan det sies meget, og ikke særlig flatterende, men en viss sans for realiteter har han ubestridelig. Ukraina kan ikke vinne denne krigen uten massiv amerikansk støtte, og den er ikke Trump villig til å gi. Det var heller ikke Joe Biden. Det står ingen vitale amerikanske interesser på spill i Ukrainakrigen. Det er Europas interesser som står på spill, og dem er de ikke i stand til å ta vare på. Det vet de best selv, uansett hvilke spill for galleriet de måtte sette opp.

Som så mange andre kriger, vil ikke Ukrainakrigen bli løst annet enn med å innvilge seierherren (Russland) de landområder den har tatt og kanskje endog litt til. Spørsmålet er ikke om det vil skje men når, og hvor meget Ukraina må gi fra seg. Det interessante spørsmål er hva som kommer efter. Kommer de europeiske land å ta lærdom av dette og bygge opp sitt forsvar tilstrekkelig for at russerne skal la dem i fred? Det skal bli spennende å se. Utsiktene er ikke så altfor gode. Vi ser få tegn til at de europeiske land oppgir sine klimafobier og reverserer den avindustrialisering de er inne i. En krig mot russerne vil ikke bli vunnet med stridsvogner som går på batteri, og det må finnes en stor nok industriell base for å produsere dem og den ammunisjon de trenger. Og vi skal ikke glemme dronene; de kan da også gå på batteri. Men et industrielt og finansielt dysfunksjonelt Europa, med en aldrende befolkning og innvandrere hvis lojalitet kan trekkes i tvil, er ikke i en god posisjon til å føre krig. Dessuten har nok europeisk ungdom andre planer for sin fremtid enn å la seg drepe i en krig.

Og kampviljen til side: Kommer Europa til å forstå at Russland, efter å ha seiret i Ukrainakrigen, må fryses ut fra ethvert sivilisert samkvem? At man unnlater å kjøpe deres olje og gass, stenger grensene for dem, og da ikke minst deres pengesterke oligarker, og på alle mulige måter gjør det klart for dem at de ikke blir betraktet som stuerene før de respekterer sine naboers selvråderett og territorielle integritet? Den erkjennelsen sitter antakelig langt inne, skal man dømme efter den mangel på besluttsomhet som kjennetegnet europeisk politikk overfor Russland alt fra de begynte å vise tenner i Georgia, på Krim og i Ukraina. Det er faktisk mer enn ti år siden Putins hensikter burde vært åpenbare.