Grønn bok 2026 – noen kritiske merknader

I fem år har såkalt Grønn bok vært et eget vedlegg til statsbudsjettet. Grønn bok er Klima- og miljødepartementets redegjørelse for statens klimapolitikk; målene, hva som er oppnådd, og hva som planlegges for de kommende årene. I år er dette vedlegget på hele 259 sider. Intet annet politikkområde, unntatt finanspolitikken selvsagt, får en så fyldig omtale i forbindelse med statsbudsjettet. Man skulle tro at det dreide seg om et saksområde av eksistensiell betydning.

Monn tro det? La oss begynne med en liten semantisk, men dog ikke irrelevant, morsomhet. Grønn bok bruker uttrykket klimamål om hva som i realiteten er utslippsmål. Hvis Norge skulle ha et klimamål, måtte det bety at Norge kan påvirke verdens klima. Det kan vi ikke. Norges utslipp av kulldioksid (CO₂) er for ubetydelige (mindre enn én promille av verdens utslipp) til å ha merkbar effekt på verdens klima. Dersom Norge trappet ned sine utslipp til null i 2050, ville virkningen på global gjennomsnittstemperatur bli to titusendeler av en grad (0,0002) ifølge FNs klimapanels egne modeller. Dette ville ikke være målbart. Men det tar seg kanskje ikke godt ut å ha et slikt konkret og realitetsorientert klimamål med et desimalkomma og mange nuller. Utslippsmål kan vi selvsagt ha, og det har vi, og da er tallene større; vi trenger ikke plage folk med desimaler. Men våre utslippsmål har en triviell og dessuten usikker effekt på verdens klima. Lenger er det neppe mulig å komme i irrelevans.

Det kan da i denne forbindelse nevnes at Klimalovens §7 skal det gjøres rede for klimaeffekten av fremlagt budsjett. Skal dette tas bokstavelig måtte Grønn bok gjøre rede for effekten på global temperatur og derav følgende virkninger. Det er kanskje ingen overraskelse at Grønn bok ikke har mye å si om dette, men desto mer om hvor lite de norske utslippene av klimagasser betyr globalt.

Den globale forankring av Norges klimapolitikk

Forfatterne av Grønn bok synes å være klar over at utslipp av klimagasser og deres effekt på verdens klima er et globalt problem som følgelig må løses gjennom global innsats og da i særdeleshet fra de landene som slipper ut mest klimagasser. «Økende global oppvarming krever at verden samlet kutter utslipp og omstiller seg» sies det på side 11. Videre sies at «i forarbeidene til (klima)loven står det også at Norge som lavutslippssamfunn er avhengig av at verden rundt oss beveger seg i samme retning» (side 164). Kort fortalt så fremgår det med all tydelighet av Grønn bok at Norges bestrebelser på å nå et såkalt «utslippsfritt samfunn» i 2050 er betinget av at verden som helhet oppnår nettopp dette klimamålet og har null nettoutslipp i 2050. Det betyr i seg selv ingenting om Norge alene, eller endog i samarbeid med EU, når dette nullutslippsmålet hvis ikke resten av verden gjør det samme.

Man skulle derfor tro at Grønn bok ville vie en del plass til å diskutere om verden sett under ett virkelig er på vei mot dette nullutslippsmålet, selve grunnsteinen i Norges klimapolitikk. Men det gjør den ikke. Det står ikke et ord i Grønn bok om at verden sett under ett overhodet ikke er på vei mot nullutslippsmålet. Figur 1 viser utslippene av CO₂ fra energi siden århundreskiftet samt hvordan disse utslippene burde falle fra nå av for å oppnå netto nullutslippsmålet i 2050. Siden århundreskiftet har utslippene økt nesten uavbrutt med 1,7% pr. år i gjennomsnitt, brutt kun av en midlertidig nedgang i 2009 og 2020, årene da finanskrisen og Covid-19 herjet og forårsaket økonomisk tilbakegang verden over. De fleste vil vel ha seg frabedt slike hendelser.

Dette unnlater Grønn bok å nevne. Det er vanskelig å se for seg at utslippene i den nærmeste fremtid kommer til å rase nedover slik linjen i diagrammet viser. Og dermed er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at forutsetningene for norsk klimapolitikk er borte og da i særdeleshet alle bestrebelser på å oppnå netto nullutslipp i 2050. Det er absolutt ingenting som tyder på at verden er på vei dit.

Figur 1: Verdens utslipp av CO₂ fra energi samt tenkelig utviklingsbane fra 2025 til netto nullutslipp i 2050. Kilde: Energy Institute Statistical Review of World Energy.

Det er ikke bare Norges klimapolitikk som fremstår som irrelevant og selvskadende. EU og Storbritannia har sammen med Norge den mest ambisiøse klimapolitikk i verden og sier, eller later som, at de sikter til netto nullutslipp i 2050. Deres samlede utslipp av CO₂ fra energi var 2,8 Gt i 2025. Det er mindre enn verdens øvrige land økte sine utslipp i åtteårsperioden 2017 – 2025. Så om EU og Storbritannia mirakuløst skulle lykkes å eliminere alle sine utslipp over natten, ville det ta resten av verden mindre enn åtte år å fylle igjen det gapet om de fortsetter som før. Ser vi på utslippsbanen i figuren gir det liten grunn til å tro på global atferdsendring.

Likevel dundrer klimalokomotivet videre, med en lokfører som stirrer seg blind på skinnegangen uten å ane hvor den fører hen. Jakten på CO₂-molekylene antar tragikomiske proporsjoner. Det jaktes på det minste lille bidrag.

Norges klimamål: Oppnåelige?

Norges klimamål er definert som reduksjon i utslipp av klimagasser regnet i CO₂-ekvivalenter fra referansenivå i 1990. Målet for 2030 er 55% reduksjon, målet for 2035 er 70 – 75% reduksjon, og målet for 2050 er 90 – 95% reduksjon. Det siste er inspirert av Parisavtalens netto null pr. 2050, men om det norske målet er helt i tråd med det drøftes ikke. Spørsmålet er for så vidt hypotetisk, fordi det er ytterst usannsynlig at nettonullutslipp oppnås pr. 2050. For ordens skyld, netto null betyr utslipp på 2Gt, idet klodens absorpsjonsevne antas å være av den størrelsesorden. Hvordan det eventuelt skulle fordeles mellom klodens mange og usamstemte regjeringer er et godt spørsmål, som man sier når man ikke har den fjerneste aning om svaret. Det ville kanskje være rom for 5 – 10% av 1990-års utslipp for lille Norge, hvis totalutslipp er sammenlignbart med avrundingsfeilen i utslippsstatistikken for de store land.

Figur 2 viser Norges utslipp av klimagasser siden 1990. De har for det meste vært høyere i årene etter 1990, men Kyoto-avtalens forpliktelser ble innfridd med kvotekjøp fra utlandet som synes lite eller ikke i det hele tatt å være dokumentert i offentlige publikasjoner, hverken med hensyn til mengde eller pris. Siden 2018 har utslippene begynt å falle. Det er imidlertid vanskelig å tro at de skulle falle nok til å innfri målene for 2030 og 2035. Da måtte de falle med ca. 12% pr. år fra 2025 til 2030, og 11% pr. år fra 2031 til 2035. I årene 2018 – 2025 falt utslippene med kun 2,6% pr. år. Det er lite sannsynlig at de vil falle mye raskere enn det de nærmeste 5 – 10 årene. Merk at med en jevn fallrate som antatt her reduseres utslippene mest til å begynne med. Det er i overensstemmelse med at det blir gradvis vanskeligere å redusere utslippene.

Figur 2: Norges utslipp av klimagasser 1990 – 2025 og utslippsmål for 2030 og 2035. Kilde: Statistisk sentralbyrå og Grønn bok.

Grønn bok vier mye plass til å drøfte gapet mellom klimamål og faktiske utslipp på hjemmebane. Den peker på mange usikkerhetsfaktorer; hvor mye uttelling får vi fra kvotesamarbeidet med EU, hvordan kommer skog og areal å regnes inn? Og det kan komme hjelp fra uventet hold. Vi sakser følgende fra side 18: «I tillegg bidrar en metodisk endring i utslippsstatistikken for metan utslipp fra sau til lavere utslipp enn tidligere anslått.» Det var da alltid noe. Mer seriøst reiser jo dette spørsmål om signifikansen i klimagassbidraget fra prompende sauer og rapende kyr. Disse dyrene utstyres jo ikke med målere for anledningen, og det er neppe noe annet å vente enn at selve anslaget blir usikkert. Dessuten dreier det seg jo om helt naturlige prosesser som disse dyrene har utviklet gjennom naturlig evolusjon. Det var da endog godt at forslaget om metanhemmende tilsetning i fôr for kyr ble lagt til side.

Til tross for drahjelpen fra sauene varsles det om opptrapping av avgifter og direkte reguleringer i årene som kommer for å tvinge folk og næringsliv til å redusere sine utslipp av CO₂. De som synes prisen på bensin og diesel ikke er høye nok kan glede seg over en opptrappingsplan for CO₂-avgiften på mineralske produkter fra 1660 pr. tonn i inneværende år til 2400 om fem år (2030) og videre til 3400 om ti år (2035) (Tabell 8.4).

Men det er ikke til å komme forbi at det vil bli nødvendig å kjøpe klimakvoter fra utlandet, og da ikke bare fra EU og EØS land, men fra andre land, først og fremst diverse utviklingsland. Norge har jo et utstrakt såkalt skogssamarbeid med flere tropiske land i Asia, Afrika og Amerika. Klimakvotene består i at avskoging blir redusert eller/og nye trær plantet. Listen over samarbeidsland er som en hvem er hvem over de mest korrupte land i verden og samarbeidet omtales i Grønn bok og i Klima- og miljødepartementets budsjettforslag som «krevende.» Så får den enkelte leser ta fantasien til hjelp om hva det betyr.

Det forskutteres at det vil bli behov for kvotekjøp for 26 milliarder de nærmeste årene. De anslag på kvotepris som nevnes i Grønn bok er overraskende lave, 330 kroner pr. tonn CO₂. Skal vi holde på med dette klimavanviddet synes dette å være en god forretning. Det er til å håpe at Grønn bok rapporter utførlig og korrekt om disse transaksjonene når de eventuelt blir fullbyrdet; hva kostet kvotene, hvem ble de kjøpt fra, hva bestod de i? Var de en varig reduksjon i utslipp eller kunne de reverseres på kort varsel? Det er jo velkjent at land kan, og noen har, endret sin avskogingspolitikk når det kommer nye makthavere med en ny agenda, som f.eks. Jair Bolsonaro, forrige president i Brasil.

Sist, men kanskje ikke minst, bør det rapporteres om de økonomisk-politiske implikasjoner av disse kvotekjøpene. Når kvotehandel med utviklingsland ble initiert i Kyotoprotokollens tid ble den kalt «clean development  mechanism», som betyr at den skulle bidra til økonomisk utvikling, men på en måte som reduserte bruken av fossile brensler. Det bør diskuteres om disse klimakvotekjøpene fremmer eller hemmer økonomisk utvikling. Det er jo ingen hemmelighet at økonomisk utvikling krever mer bruk av energi, og såkalt fornybar energi er hverken billig eller pålitelig, eller rettere sagt, den er dyr fordi den er upålitelig. Videre er det slik at økonomisk utvikling i tropiske strøk ofte krever at skog hogges ned for å kunne bruke marken til å dyrke planter som har markedsverdi eller som beiteland for kvegdrift. Dette dilemmaet er jo for så vidt Grønn bok klar over, og da må den også gi seg i kast med temaet om kjøp av klimakvoter går på bekostning av økonomisk utvikling og låser folk fast i en fattigdom som de forsøker å komme seg vekk fra og som hos oss er en trist historie som ingen nålevende nordmann kjenner annet enn fra bøker.

Klimapolitikkens kostnader

Grønn bok stikker ikke under stol at klimapolitikken koster noe, men dens forhold til hva disse kostnadene består i er diskutable. Det blir hevdet at de avgifter som legges på fossilt drivstoff ikke representerer noen kostnad, men er kun en overføring av kjøpekraft fra private til staten. Det er ingen grunn til at publikum skal la seg avspise med den slags flisespikkeri. Økte drivstoffavgifter betyr høyere pumpepris og dermed at enkeltindivider betaler mer for de reiser de mener seg tjent med. Dette representerer tap av nytteverdi for forbrukerne. Begrunnelsen for disse avgiftene er at de skal verne oss mot uønskete klimavirkninger av utslipp av CO₂. Til det er det to ting å si. Først, som alt antydet, norske utslipp av klimagasser har ingen signifikant virkning på klimaet. For det annet, skadevirkningene av CO₂-utslipp er svært begrenset og muligens ikke-eksisterende. Vi kommer tilbake til dette avslutningsvis. Muligens kunne man si at drivstoffavgiften bare er en form for skatt, og vi betaler skatt fordi vi får igjen diverse tjenester vi ikke vil være foruten. Men korrespondansen mellom hva den enkelte betaler i drivstoffavgift og hva vedkommende får igjen av velferdstjenester fra det offentlige er i beste fall kronglete og kanskje ikke-eksisterende. Private entreprenører må selvsagt få sine utgifter dekket og velter kostnaden over på dem de utfører arbeid for, byggeforetak for eksempel. Det gjør ikke akkurat nye boliger billigere, ei heller veier som skal bygges.

Det er prisverdig at Grønn Bok inneholder mye opplysninger om hva enkelte klimatiltak koster. Dette varierer ganske mye og er en nyttig opplysning for i hvert fall å styre unna den verste galskapen i klimapolitikken. Det er til å håpe at Stortingsrepresentantene og deres medhjelpere noterer seg disse tallene og handler deretter.

Det påstås at «den faglige enigheten er stor om at de globale kostnadene ved ikke å kutte utslipp er høyere enn kostnadene ved å kutte dem i tråd med målene i Parisavtalen» (side 174). Det er en svært tvilsom påstand. Nettonullutslippsmålet for 2050 har inspirert mange økonomer til å regne på konsekvensene. Nylig publisere klimaøkonomen Richard Tol en oppsummering av noen av disse forsøkene (Richard Tol: Costs and benefits of the Paris climate targets. Climate Change Economics 14(4), Special Issue on Net Zero 2050). Hans konklusjon var at resultatene var ytterst usikre. Kostnadene er rimelig sikre og godt kjente, men nyttevirkningene meget variable og hypotetiske. I Klimapanelets Assessment Report 6 fra 2022 konkluderer Arbeidsgruppe III med at 150 millioner flere mennesker vil risikere hungersnød hvis det styres mot målet om netto nullutslipp 2050 (Kapitel 3, figur 3.8, s. 370). Det er ingen god anbefaling for det målet.

Klimapolitikken i et videre perspektiv

Én ting er at Norges klimapolitikk er nytteløs selvskading all den stund det bare er et lite mindretall av menneskeheten som driver med den slags; resten er mer opptatt av å komme seg opp av fattigdommen som vi heldigvis forlot for lenge siden. Det gjorde vi gjennom en storstilt energitransformasjon fra muskelkraft og primitiv vann- og vindkraft til fossile brensler. Det reiser spørsmålet hva som er galt med det? På den ene side er dette tvingende nødvendig hvis alle de, og de er mange, som står langt bak oss i rikdom skal ha den ringeste sjanse til å komme nærheten av hvor vi står. De som tror at utslipp av CO₂ fra fossile brensler har store skadevirkninger står overfor et uløselig dilemma.

Men det er meget langt fra å være sikkert at utslipp av CO₂ har noen store konsekvenser for klimaet. CO₂ er en gass som tar opp infrarød stråling jordoverflaten, og dermed blir det varmere på kloden enn det ellers ville ha vært. Dette er faktisk en forutsetning for alt liv på vår planet. Uten denne såkalte drivhuseffekten, hvor drivhusgassene vanndamp og CO₂ forsinker varmestråling ut i verdensrommet, ville planetens gjennomsnittstemperatur vært minus 18 grader istedenfor pluss 14. Vår planet ville vært fullstendig livløs.

Men det kan selvsagt bli for mye av en god ting. Det er jo tenkelig at det blir for varmt med mer CO₂ i luften. Da skal vi huske på at effekten av økt CO₂ i luften virker på logaritmisk skala; jo mer vi slipper ut av CO₂ og øker konsentrasjonen av denne gassen i atmosfæren, jo mindre øker temperaturen for hver økning i konsentrasjon.

Mange strålingsfysikere mener at den direkte virking av fordobling av CO₂ i atmosfæren, hvor vi nå er på vei, kun er ca. én grad. Det er ikke i nærheten av Klimapanelets og andres skrekkscenario. Skrekkscenariene bygger på tilbakevirkende effekter; hvis luften blir varmere, kan den holde på mer vanndamp, og vanndamp er faktisk den aller viktigste av alle klimagasser, langt viktigere enn CO₂.

Men vanndampen har det med å gå sine egne veier. Den kan f.eks. danna skyer. Skyene reflekterer sollys tilbake til verdensrommet og det blir kaldere på bakken. Ti prosents økning i skydannelse kan ha en virkning tilsvarende fordobling av CO₂. Det er allment erkjent at skydannelse er en av de store og uløste gåter i klimaforskningen. Klimamodellene har gang på gang vist seg å overdrive virkningen av økt CO₂ når deres forutsigelser efter noen år sammenlignes med hva som faktisk skjedde med klodens temperatur.

Så virkningen av økt konsentrasjon av CO₂ er høyst usikker. Og når vi kommer til virkningene av høyere temperatur øker usikkerheten enda et hakk. Særlig er usikkerheten stor når det gjelder vår økonomiske aktivitet og dermed vår levestandard. La oss da huske på at det meste av det vi gjør det gjør vi innomhus, i oppvarmede eller avkjølte omgivelser, avhengig av hva slags vær vi har. Til og med våre dyr tar vi inn i hus hvis det blir for varmt eller kaldt. Det vi derimot gjør ute, og ikke kan gjøre noe annet sted, er å dyrke våre planter. Skulle klimaet gjøre dét umulig kan vi selvsagt bare glemme resten. Men det er så langt ingen tegn på at våre avlinger lider under global oppvarming, heller tvert imot. Det som kan skje og har skjedd er at visse planter nå kan dyrkes i områder hvor de ikke kunne dyrkes før. Det kan da i den sammenheng nevnes at økt konsentrasjon av CO₂ i luften fremmer plantevekst. Satellittbilder har vist at jorden er blitt 15% grønnere, som forklares med økt tilgang på CO₂, som jo er mat for plantene. Mange går til og med så langt som til å tilskrive økt CO₂ det faktum at plantevekst har holdt trinn med befolkningsveksten. Kanskje, men la oss ikke glemme kunstgjødselen. I den sammenheng er det verd å nevne at klimapolitikken kunne gå hardt ut over kunstgjødselen, som jo utvinnes fra fossile brensler. Uten tilstrekkelig tilgang på kunstgjødsel ville en stor del av menneskeheten sulte i hjel.

Endelig bør det også nevnes at i vår interglasiale periode på 12 000 år så har klima og temperatur variert betydelig. Svakheten ved moderne klimavitenskap er at den ikke har noen forklaring på dette. Og det som verre er, enkelte klimaforskere har prøvd å forfalske historien når de ikke liker hva den forteller dem. Den famøse hockeykøllen som ble presentert i Klimapanelets 5. rapport var av den typen. Den ble etter hvert funnet metodisk feil og trukket tilbake, efter en pikant strid om frigivelse av data.

De klimaforandringer som har inntruffet i vår interglasiale periode før den industrielle revolusjon kan ikke skyldes menneskelige utslipp av klimagasser; de må være utløst av andre faktorer. Er den oppvarming vi har sett de siste årtiene et resultat av disse ukjente krefter, og mer generelt, hvordan spiller de eventuelt sammen med virkningene av klimagasser? Det har vi jo ikke den fjerneste aning om, og klimavitenskapen har ingenting av verdi å fortelle oss i den sammenheng. Men en ting kan vi være sikre på; de krefter som før har forårsaket klimaendringer i vår interglasiale periode har ikke tatt ferie.

La oss avslutte der, Det kunne sies meget om klima på jorden i tidligere tider. De siste million årene har vært kjennetegnet av istider på ca. 90 000 år og interglasiale perioder på ca.10.000 år. Den interglasiale periode vi lever i er allerede blitt ca. 12 000 år lang. Det er lenge. Den klimakatastrofe vi har grunn til å frykte her oppe i nord er ny istid. Den betyr kilometertykk is over det meste av Norge. La oss håpe vi får noen hundre år til med levelig klima. Verdens gjennomsnittstemperatur har vært på vei ned de siste 7 000 år, om enn i rykk og napp, så det synes klart hvor vi er på vei.

Publisert av Klimarealistene i oktober 2026.