*
Det er blitt meg
fortalt at den norske kirke i sin tid avskaffet helvete. Det må ha skjedd i et
for den tidens kirkefedre (for det var mest fedre den gangen) svakt øyeblikk.
Enhver religion er avhengig av et troverdig pinslested som venter de vantro i
det hinsidige. Så har det da ikke gått helt godt for kirken siden.
Nu synes dette
problemet å være løst. I opptakten til klimamøtet i København ble det i tur og
orden ringt med landets kirkeklokker. Det begynte på Svalbard. Jeg trodde ikke
noen mente det var for varmt på Svalbard, men nu er den misforståelsen
korrigert.
Det er verken
enestående eller overraskende at kirken søker fellesskap med miljøvernere og i
særdeleshet klimaprofetene. Det samme har skjedd i USA. Den 16. januar hadde
New York Times en interessant reportasje om dette fra den amerikanske vestkyst
(Pastors in Northwest Find Focus in ”Green”). Interessefellesskapet mellom
miljøvernere og kirken ligger i trangen til å redde verden. At verdens
undergang er innbilt og ubegrunnet øker bare engasjementet. I tillegg kan
kirken få et anstrøk av vitenskapelighet, som jo også miljøvernerne smykker seg
med. Dette kommer godt med. Såpass innflytelse har vitenskapen fått i det
moderne samfunn at det ikke er enkelt lenger å selge et budskap om menn som går
på vannet og jomfruer som føder barn.
Her kommer klimasaken
som en guds gave. Den har til og med et varmt helevete, et begrep som må ha støtt
på visse utfordringer i de nordiske land i tidligere tider. Den kan støtte seg
til et batteri av vitenskapelighet; modeller som bygger på fysikkens lover og
som blir kjørt i timevis på supercomputere og presenterer grafer i de lekreste
farger. Men oppe i alt dette er det et sterkt element av tro. De klimaforskere
som arbeider med disse modellene vet selv utmerket godt at det er stor
usikkerhet om de forutsigelser modellene deres kommer med. Så blir da disse
resultatene behørig presentert med usikkerhetsintervaller kring alle
punktestimat i de publikasjoner FNs klimapanel utgir. Men når de er nådd frem
til miljøvernerne blir blikket gjerne festet på den enden av
usikkerhetsintervallet som best er i tråd med forutinntatte meninger. Verre
blir det når det gjelder de konsekvenser en eventuell stigning i verdens
middeltemperatur kunne få, for ikke å nevne de tilpasninger som menneskene selv
kunne foreta. Om det vet vi heller lite, og spillerommet for tro blir desto
større.
Det er heller ikke
til å komme forbi at også de som forventes å arbeide med disse spørsmålene på
vitenskaplig vis av og til lar seg friste med ufine metoder for å fremme sin egen
mening. Den er ikke alltid like godt fundert i vitenskapen. Skandalen omkring
e-postene som ble stjålet fra University of East Anglia taler sitt tydelige
sprog. Et annet eksempel er den famøse hockeykøllen, produsert av Michael Mann.
Han behandlet sine data slik at temperaturen skjøt i været de seneste tiårene,
efter å ha vært ganske stabil over århundreder. Ved nærmere granskning viste
det seg at en annen og vel så troverdig metode for å behandle disse dataene gir
et helt annet resultat, nemlig at de siste årtiers temperatur ikke er særlig
høyere enn på Vikingetiden. I mellomtiden hadde vi den lille istid, den gangen
svenskekongen krysset de danske beltene på is og nesten utraderte Danmark som
en stat, nederlenderne gikk på skøyter på kanalene i Amsterdam, og
engelskmennene holdt handelsstevne på en islagt Thames. Måtte vi bli spart for
slike vintre.
