Hellas har forsvunnet fra de daglige mediaoppslag. Av og til
dukker det likevel opp notiser om at grekerne er i ferd med ikke å overholde
betalingsfrister, eller at Valutafondet og EU er uenige om deres evne til å
betale sin gjeld. Men fraværet fra de daglige overskrifter er ikke et tegn på
at det mangler interessant stoff å rapportere, snarere tvert imot.
Den greske gjeldshengemyr er ikke bare et resultat av en
velferdsstat som er for ambisiøs i forhold til evne, den er ikke minst et
resultat av en politisk motivert økning i antallet offentlig ansatte. Begge de
før ledende politiske partier har bygget sin oppslutning på dette; trofaste partislitere
er blitt belønnet med jobber i det offentlige. Som Francis Fukuyama så utmerket
beskriver i sin bok «Political order and political decay» er denne
«klientelisme» mer enn en bidragende årsak til den økonomiske hengemyr både
Hellas og Italia befinner seg i.
Grekernes reaksjon på de problemer de selv har skapt for seg
har ikke vært oppmuntrende. De har ødslet sine stemmer på populistiske partier,
i særdeleshet Syriza, som i neste omgang har måttet løpe fra sine store ord og
løfter. Verre er det kanskje at de innledet rettssaker mot dem som forsøkte å
rydde opp i de offentlige finansers rot. Først ute var Georg Papaconstantinou,
finansminister i Papandreous regjering. Han oppnådde en viss fremgang i sine
forhandlinger med EU, men måtte til slutt gå av p.g.a. liten popularitet i eget
parti. Til sin store overraskelse ble han anklaget for korrupsjon,
tilsynelatende på bakgrunn av skitne triks fra sin efterfølger, som han
beskriver i sin bok «Game over.» Han ble til slutt frikjent.
Like ille eller verre gikk det for sjefen for det
statistiske byrå i Hellas, Andreas Georgiou. Han ble headhuntet fra Valutafondet
til å lede byrået, som hadde mistet troverdighet p.g.a. manipulasjon med
regjeringens budsjettdata. Han fulgte EUs regler, som han jo skulle, og det ble
avdekket et budsjettunderskudd flere ganger så stort som før rapportert. Mange
grekere har reagert på dette med å anklage ham for konspirasjon, å overdrive
budsjettunderskuddet for å bringe Hellas under EUs og Valutafondets herredømme.
Enkelte av hans motstandere har skapt en alternativ virkelighet som de flagger
på sine nettsider. Det greske budsjettunderskudd var aldri på 14% av BNP som
Georgiou ville ha det til, nei, det var bare litt over 3% sier de.
Verre er det at han har måttet bruke mye av sine krefter på
rettsaker om konspirasjon og forfalskninger. Han har for lengst forlatt sitt
kontor i Aten og flyttet tilbake til Maryland hvor han fordriver tiden med
korrespondanse med sine advokater. Prosessen ble nylig beskrevet i Wall Street
Journal (6. februar 2017).
Mange økonomer har tatt til orde for at EU burde redde
Hellas fra sin skjebne. De mener at en felles finanspolitikk og gjensidig
garanti av statsobligasjoner er nødvendige betingelse for en felles valuta som
euroen. Men så kan man spørre om det er naturlig oppgave for andre eurostater å
stille opp som garantist for Hellas sin eller andres «klientelisme». Uansett er
det ikke noe som vil skje i overskuelig fremtid; noen EU-solidaritet på tvers
av landegrensene eksisterer fortsatt ikke. Det er så en annen sak at medlemskap
i en valutaunion som har stabil pengeverdi som et overordnet mål ikke passer
for land som ikke har sine offentlige finanser under kontroll. Men om det er en
bedre vei å ha en egen valuta for å flå sine egne sparere gjennom inflasjon og
gjentatte devalueringer er et annet spørsmål. Det er for så vidt heller ikke
uprøvd, hverken i Hellas eller Sør-Amerika, med velkjent resultat.
