Nytt på nytt fra Hellas

Hellas har forsvunnet fra de daglige mediaoppslag. Av og til dukker det likevel opp notiser om at grekerne er i ferd med ikke å overholde betalingsfrister, eller at Valutafondet og EU er uenige om deres evne til å betale sin gjeld. Men fraværet fra de daglige overskrifter er ikke et tegn på at det mangler interessant stoff å rapportere, snarere tvert imot.

Den greske gjeldshengemyr er ikke bare et resultat av en velferdsstat som er for ambisiøs i forhold til evne, den er ikke minst et resultat av en politisk motivert økning i antallet offentlig ansatte. Begge de før ledende politiske partier har bygget sin oppslutning på dette; trofaste partislitere er blitt belønnet med jobber i det offentlige. Som Francis Fukuyama så utmerket beskriver i sin bok «Political order and political decay» er denne «klientelisme» mer enn en bidragende årsak til den økonomiske hengemyr både Hellas og Italia befinner seg i.

Grekernes reaksjon på de problemer de selv har skapt for seg har ikke vært oppmuntrende. De har ødslet sine stemmer på populistiske partier, i særdeleshet Syriza, som i neste omgang har måttet løpe fra sine store ord og løfter. Verre er det kanskje at de innledet rettssaker mot dem som forsøkte å rydde opp i de offentlige finansers rot. Først ute var Georg Papaconstantinou, finansminister i Papandreous regjering. Han oppnådde en viss fremgang i sine forhandlinger med EU, men måtte til slutt gå av p.g.a. liten popularitet i eget parti. Til sin store overraskelse ble han anklaget for korrupsjon, tilsynelatende på bakgrunn av skitne triks fra sin efterfølger, som han beskriver i sin bok «Game over.» Han ble til slutt frikjent.

Like ille eller verre gikk det for sjefen for det statistiske byrå i Hellas, Andreas Georgiou. Han ble headhuntet fra Valutafondet til å lede byrået, som hadde mistet troverdighet p.g.a. manipulasjon med regjeringens budsjettdata. Han fulgte EUs regler, som han jo skulle, og det ble avdekket et budsjettunderskudd flere ganger så stort som før rapportert. Mange grekere har reagert på dette med å anklage ham for konspirasjon, å overdrive budsjettunderskuddet for å bringe Hellas under EUs og Valutafondets herredømme. Enkelte av hans motstandere har skapt en alternativ virkelighet som de flagger på sine nettsider. Det greske budsjettunderskudd var aldri på 14% av BNP som Georgiou ville ha det til, nei, det var bare litt over 3% sier de.

Verre er det at han har måttet bruke mye av sine krefter på rettsaker om konspirasjon og forfalskninger. Han har for lengst forlatt sitt kontor i Aten og flyttet tilbake til Maryland hvor han fordriver tiden med korrespondanse med sine advokater. Prosessen ble nylig beskrevet i Wall Street Journal (6. februar 2017).

Mange økonomer har tatt til orde for at EU burde redde Hellas fra sin skjebne. De mener at en felles finanspolitikk og gjensidig garanti av statsobligasjoner er nødvendige betingelse for en felles valuta som euroen. Men så kan man spørre om det er naturlig oppgave for andre eurostater å stille opp som garantist for Hellas sin eller andres «klientelisme». Uansett er det ikke noe som vil skje i overskuelig fremtid; noen EU-solidaritet på tvers av landegrensene eksisterer fortsatt ikke. Det er så en annen sak at medlemskap i en valutaunion som har stabil pengeverdi som et overordnet mål ikke passer for land som ikke har sine offentlige finanser under kontroll. Men om det er en bedre vei å ha en egen valuta for å flå sine egne sparere gjennom inflasjon og gjentatte devalueringer er et annet spørsmål. Det er for så vidt heller ikke uprøvd, hverken i Hellas eller Sør-Amerika, med velkjent resultat.