Klimaforandringer er ikke noe nytt. Ny er derimot hypotesen
om at de kunne være menneskeskapte. Den muligheten er tilstede. Hva som derimot
er omstridt er hvor stor del av den oppvarming som har funnet sted siden den
industrielle revolusjon er forårsaket av såkalte klimagasser (hovedsakelig
kulldioksid). En utfordring i så måte er pausen i den globale oppvarming de
siste tyve årene, som stemmer dårlig med klimamodellenes forutsigelser. Den
tyder på at klimaets følsomhet for klimagasser ikke på langt nær er så stor som
mange klimaaktivister vil ha det til.
Men det er klimaendringenes virkninger som er det avgjørende
spørsmål. Hvis de ikke har noen særlig negativ virkning, bør det også være
uaktuelt å påvirke dem, selv om man kunne. Til det er å si at om virkningene
vet vi svært lite, annet enn at noen steder vil de kunne være negative, men
andre steder positive. Når det gjelder Norge spesielt vil enda litt varmere
klima antakelig være en fordel. Man skal ikke lese lenge i norsk historie før
man forstår at økonomisk og kulturell nedgang har vært forårsaket av kalt vær;
avlingene har sviktet og ledet til hungersnød. Selv om vi nu er blitt ganske
uavhengig av hvordan det går i norsk landbruk, kan man våge den påstand at den
lille oppvarming som har funnet sted siden den lille istid har ubetinget vært
til vår fordel, med litt varmere vintre og færre tilfeller av sprengkulde. Litt
fuktigere er det blitt de siste hundre årene, men det er til å stå ut med og
gir oss mer vann i kraftmagasinene.
Siden ulike land og regioner vil bli påvirket på forskjellig
vis av fortsatt global oppvarming, skulle man tro at verdens regjeringer hadde
svært forskjellig syn på hva som eventuelt bør gjøres for å motvirke global
oppvarming, gitt at man kan påvirke den i det hele tatt. Til en viss grad ser
vi dette i internasjonale fora. Land som er i ferd med å vokse seg ut av
fattigdommen er lite entusiastiske for å redusere sine utslipp av kulldioksid.
De er selvsagt klare over at økonomisk utvikling og forbruk av energi går hånd
i hånd, særlig på det utviklingstrinn de er inne i, og de vil ha seg frabedt å
sette en stopper for egen utvikling på grunn av lite velfunderte bekymringer om
verdens fremtid blant det velstående mindretall i verden.
Norges standpunkt i klimaspørsmålet er særdeles underlig.
Ikke bare har Norge lite å tape, og antakelig noe å vinne, på litt varmere
klima, men dessuten er norsk velstand kritisk avhengig av olje og gass.
Riktignok vil den industrien på lang sikt bygges ned og forsvinne, men det er
absolutt ingen grunn til å fremskynde den utviklingen mer enn nødvendig. Skulle
verdens ledere ta på alvor klimaaktivistenes anbefalinger om en verden
tilnærmet fri for utslipp av kulldioksid, ville det gå hardt utover petroleumsnæringen
i Norge. Likevel har regjeringer av forskjellig politisk kulør gjort store
anstrengelser for å redusere Norges utslipp av kulldioksid, ikke fordi det betyr
noe som helst for verdens klima, men angivelig for å gå foran med et godt
eksempel.
Denne politikken har ikke vært uten kostnad. Månelandingen på
Mongstad, som ble til et mageplask, er velkjent, med en prislapp på 10
milliarder kroner. Satsingen på bevaring av tropisk regnskog er et annet
eksempel; i 2020 vil den være kommet opp i 20 milliarder om uttalte intensjoner
følges. Til saken hører at denne støtten går til noen av verdens mest
korrumperte land; oppfølgning av at intensjonen med pengegavene følges vil i
det minste bli en utfordring. Elektrifisering av olje- og gassplattformene er
enda en diger omkostning, med kostnader pr. tonn kulldioksid som flere ganger
overgår prisen på utslipp i EUs kvotemarked. Verre er det kanskje at disse
tiltakene kun pynter på Norges eget utslippsregnskap; den gassen som spares der
ute blir pumpet ned til kontinentet og brent opp der, med påfølgende utslipp av
kulldioksid. Den årvåkne leser har nok alt tenkt den tanken at uten inntektene
fra petroleumsnæringen hadde ikke denne sjenerøsiteten vært mulig.
Og så var det statens egne utlegg. Med utgangspunkt i
regnskapet for 2015 kan disse anslås til i overkant av tyve milliarder og
kanskje endog tredve hvis vi tar med de uteblitte engangsavgifter for elbiler.
Siden økte utgifter ett sted må bety mindre utgifter et annet sted, økte
skatter eller mindre sparing i Oljefondet, er det av interesse å se på utgifter
av sammenlignbar størrelse til andre formål. Utgiftene til Statens Veivesen var
26,6 milliarder i 2015, omtrent samme størrelse som utgiftene til
klimapolitikken. Tap av inntekt p.g.a. bortfalt engangsavgift for elbiler kan
anslås til 9 milliarder for 2015, og da er bortfalte inntekter p.g.a.
momsfritak for elbiler ikke medregnet. Til sammenligning betalte norske
bilister i underkant av 10 milliarder kroner i bompenger i 2015. Fjerning av
subsidiene til elbiler kunne således erstatte bompengene som finansieringskilde
for veibygging.
Og verre er i vente. Nyeste klimamål er reduksjon i utslipp
av klimagasser pr. 2030 med 40% i forhold til 1990. Dette skal oppnås bl.a. ved
å påtvinge folk en boendeform de helst ikke vil ha. Om dette sies følgende i
Stortingsmelding 13 2014-15:
Vi
må utvikle kompakte byer og tettsteder med korte avstander mellom ulike gjøremål.
Dette
vil redusere transportbehovet. Det vil styrke grunnlaget for
kollektivtransport, sykkel og gange, og dermed gjøre det enklere å velge bort
bilen.
Men det er ikke sånn mesteparten av Norges befolkning vil ha
det. En undersøkelse
utført av Sparebanken Vest i Bergen viste at 80% av folk i alderen 30-44 ønsket
å bo i villa eller rekkehus. Det er neppe overraskende; det er noe annet
å kunne slippe ungene ut i egen hage enn å måtte oppbevare dem i menneskesiloer
hvor de ikke kan slippes ut uten nøye oppsyn. I klimapolitikkens navn skal folk
imidlertid påtvinges denne boformen, selv om de fleste nordmenns levestandard
heldigvis er høy nok til å muliggjøre boende i eget hus om de så vil.
Norges klimapolitikk bør i sin helhet avvikles. Den har
ingen virkning på klimaet, selv om man måtte tro at en reduksjon som monner har
noen virkning. Den tjener ikke interessene til et land hvor utvinning av olje
og gass er bærebjelken i økonomien. Å sage av den grein man sitter på er ikke å
gå foran med et godt eksempel, men den ultimate dårskap.
