Det var en tid da de øvrige nordiske land så opp til Sverige
som eksempel til efterfølgelse, av og til med misunnelse. Sverige ble
industrialisert tidligere og i større skala. Sverige unngikk tysk okkupasjon
under Annen verdenskrig. Mange svenske industribedrifter hadde tidlig verdensomfattende
virksomhet. I 1970-årene da Olof Palmes kritikk av USAs krig i Vietnam var på
sitt mest intense satte SKF (Svenska kullagerfabriken) inn en annonse i «The
Economist» med overskriften «We are no more Swedish than you are».
Det var gode grunner til å se opp til Sverige den gangen.
Landet så ut til å ha funnet en oppskrift på å kombinere et høyproduktivt
kapitalistisk næringsliv med omfordeling av dets frukter og sikring av
arbeiderklassens interesser. I dag har de øvrige nordiske land enten tatt igjen
eller endog overtatt Sverige. I dag er Sverige blitt et eksempel til skrekk og
advarsel, skjønt av helt andre grunner. Landet har i en årrekke hatt en
innvandringspolitikk ute av kontroll. Landet har importert en ny underklasse
med andre skikker og annen religion og ofte annen hudfarge. Disse menneskene
har overtatt svenske bydeler eller endog drabantbyer som er blitt «no go»
områder for svensk politi og andre myndigheter og som vanlige svensker unngår
som best de kan. I disse bydelene har det oppstått gjenger av kriminelle som
brutalt gjør opp med hverandre og sågar forfølger sine ofre inn på sykehusene
hvis de ikke lykkes i sine henrettelser, til fortred og endog fare for liv og
helse for sykehusenes personal.
Den svenske samfunnsøkonom Tino Sanandaji har skrevet en
tankevekkende bok om det svenske innvandringsproblem og de ideologiske
skyggelapper som mange svensker setter på seg istedenfor å se virkeligheten i
hvitøyet. Boken heter «Massutmaning» og er blitt oversatt til norsk («Masseutfordring»).
Som navnet antyder, er Sanandaji av utenlandsk opprinnelse (han er kurder), men
det hindrer ham ikke i å nøkternt analysere svensk innvandringspolitikk og dens
konsekvenser. Dramatisk nok innledes boken med en fortelling fra innvandrerbydelen
Gottsunda i Uppsala hvor det var ungdomsopptøyer en sommerkveld i 2016. Bussene
kjørte ikke inn i området og brannmannskap måtte ha politieskorte, noe som
førte til forsinket utrykning og derav følgende tap av menneskeliv. I boken
fortelles det også om en episode som mange nordmenn husker fra
fjernsynsnyhetene i NRK: Journalist Anders Magnus og bokforfatteren ble jaget
ut fra en kafé i Husby, et innvandrerstrøk i utkanten av Stockholm
Sanandaji påpeker hva som fra begynnelsen burde vært
opplagt: at utenlandske immigranter uten utdannelse har fått det vanskelig på
det svenske arbeidsmarkedet; at de har samlet seg i bydeler hvor
eiendomsprisene er lavest og de kan bo nær deres egne landsmenn, og at denne
ghettoiseringen har ført til utenforskap og fremvekst av gruppetilhørighet hvis
fellesnevner er mislykkethet efter vanlige svenske mål og fremgang som
gjengledere og kriminelle.
De som har forsvart svensk innvandringspolitikk hevder at
innvandring er en kulturell og kunnskapsmessig berikelse, at innvandrere i
tidligere tider brakte med seg ny kunnskap og ferdigheter. Denne
argumentasjonen holder ikke mål. De som lærte den tidens svensker å smelte
jernmalm eller å handle med utlandet var forholdsvis få og besatt kunnskaper
svenskene ikke hadde. De som i dag kommer fra Afrikas hjørne eller Midtøsten
har ingen slike kunnskaper som svenskene mangler, de har tvert imot store
problemer med å hevde seg på arbeidsmarkedet. Man kunne håpe at dette problemet
ville forsvinne med andre generasjon efter at den har skaffet seg de nødvendige
kunnskaper i svenske skoler, men den havner ofte utenfor og er ofte mer ivrig
enn foreldrene å videreføre sin annerledeshet og å definere seg som utenfor det
svenske samfunn. Problemet er for så vidt det samme i andre europeiske land som
har pådradd seg et stort antall av lavutdannede fremmede; det er derifra de
islamske fundamentalister har rekruttert sine stormtropper.
Og så har vi endelig argumentet at vi trenger innvandrere
fordi det blir stadig færre arbeidende i forhold til antallet pensjonister.
Vel, da måtte innvandrerne ha kunnskaper som efterspørres, noe de som kommer
fra ikke-vestlige land sjelden har. Dessuten blir de jo selv pensjonister
efterhvert. Sanandaji viser at dette regnestykket ikke går opp. Her hjemme har
vi også vårt eget innvandringsregnskap som viser det samme.
At innvandring av fremmedkulturelle uten efterspurte
kvalifikasjoner og med skikker og bruk som ikke går godt sammen med de
innfødtes fører til langvarig utenforskap kunne man kanskje ha innsett fra
begynnelsen. Eksemplene er ikke så altfor langt av gårde. I århundrer har Europas
sigøynere levd i permanent utenforskap i landene i Sørøsteuropa. Ingen løsning
på det utenforskapet er i sikte. Tvert imot har nedbyggingen av
grensekontrollen i Europa ført til at de kan utvide sine jaktmarker på siden av
loven til nye land, Norge bl.a.
Innvandringen av svensker og nordmenn til Amerika blir endog
brukt som eksempel på hvorfor ikke-vestlig innvandring til Skandinavia burde
bli kronet med suksess. Vel kan det være slik at skandinaviske utvandrere i
slutten av 1800-årene ikke bar med seg særlig større ferdigheter enn dagens innvandrere
fra Afrika og Midtøsten, men forskjellen er den at de var ønsket og efterspurt.
De kom til et underbefolket land hvor økonomien var i vekst og det var utstrakt
behov for folk som ikke hadde stort mer å fare med enn sterke hender, god helse
og så klokt hode som naturen gav. De moderne økonomier i Vesteuropa efterspør
ganske mye mer, de efterspør arbeidskraft med utdanning og ferdigheter som
innvandrere fra Midtøsten og Afrika sjelden besitter. Resultatet blir derefter.
Heldigvis synes den ikke-vestlige innvandring til Norge å ha
avtatt betydelig. Den hjemlige debatt tyder imidlertid på at altfor få har tatt
lærdom av svenskenes skrekkeksempel. For så vidt er vårt eget eksperiment ikke
så meget mer vellykket annet enn å være i mindre skala. Vi mangler hverken
ghettoer eller utenforskap. La oss for all del unngå mer av den slags og avstå
fra ønsketenkning om at det vil bli lettere å håndtere her enn hva svenskene
har erfart.
