Norges klimapolitikk er paradoksal. Petroleumsutvinning er
bærebjelken i norsk økonomi og kommer til å være det i tiår fremover. Det
tjener ikke norske interesser å fremme tiltak som gjør landets
petroleumsressurser mindre verd eller endog verdiløse. Heldigvis trenger vi
ikke å ha noen dårlig samvittighet for å forsyne verden med olje og gass;
utslippene av såkalte klimagasser har antakelig ikke tilnærmelsesvis den
virkning på verdens klima som noen aktivister vil ha det til og kanskje ingen i
det hele tatt. De er imidlertid absolutt nødvendige for at verden skal kunne
opprettholde sin levestandard, for ikke å nevne de fattige lands energibehov
for å kunne vokse ut av fattigdommen.
Det er de eventuelle virkninger av utslipp av klimagasser
som har betydning for spørsmålet hvorvidt de bør reduseres. Om det vet vi svært
lite annet enn at ulike land vil påvirkes på ulike vis, noen negativt, andre
positivt. Noen steder kan de bli mer tørke eller flom, mens andre steder vil
dyrkbar mark bli utvidet mot nord eller egne seg bedre til å dyrke mer
verdifulle vekster. Norge ville antakelig bli en vinner. Den lille oppvarming
som har funnet sted siden den lille istid har ubetinget vært til Norges fordel.
Man skal ikke lese lenge i Norges historie for å finne ut at dårlige kår hadde
sammenheng med kolde, lange vintre og korte, kolde somre. Litt mer varme ville
ikke skade oss her oppe i nord, og litt mer regn gir oss mer vann i
kraftmagasinene.
Likevel bruker Norge betydelige pengesummer på klimatiltak
som skal redusere utslippene av klimagasser og holde temperaturen nede. Isolert
sett har disse tiltakene ingen betydelse for verdens klima; Norges andel av de
samlede utslipp av klimagasser måles i promille. Likevel pøses det på.
Mageplasket på Mongstad er et grelt eksempel; det ble brukt 14 milliarder på å
bygge et gasskraftverk som skulle fjerne kulldioksid, men forsøket feilet. Elektrifiseringen
av plattformene på kontinentalsokkelen er et annet; det er blitt brukt
milliarder for å erstatte naturgass med dyre elektriske kabler fra land, alt
for å redusere utslippene fra forbrenning av gassen der ute. Vel, så
eksporteres den samme gassen til Tyskland eller Storbritannia og brennes opp
der, med den samme eventuelle klimaeffekt.
Staten bruker mye penger på klimatiltak. Jeg anslår disse
til å ha vært ca. 30 milliarder kroner i 2015 (for detaljer, se Klimarealistene
hjemmeside), og de er ikke blitt mindre siden. Det er mest interessant å
sammenligne dette med andre prioriteringer på statsbudsjettet. Dette er nesten
like meget som ble brukt på Statens veivesen. Den uteblitte engangsavgift for
elbiler kan anslås til 9 mrd. kr. i 2015. Dette er omtrent det samme som vi
betalte i bompenger det året. En annen prioritering innenfor en gitt
budsjettramme skulle således gitt oss bompengefrie veier.
Statens utgifter til klimapolitikk i 2015 var om lag to
prosent av statens samlede utgifter, eller én prosent av BNP. Nylig har det
vært en diskusjon om NATOs mål om forsvarsutgifter på minst to prosent av BNP,
et krav fra amerikanerne. Norges forsvarsutgifter ligger godt under dette, på
omlag 1,5 prosent. En omprioritering fra klimapolitikk til forsvar ville være
mer enn nok til å nå dette målet. Kanskje vi burde redusere ambisjonsnivået fra
å redde verden til å redde oss selv? Redde verden kan vi uansett ikke, og ikke
kan vi redde oss selv heller med mindre amerikanerne kommer oss til hjelp.
