Klimasaken har nu beveget seg hinsides enhver
virkelighetstilknytning og rasjonalitet. Det ser man best på den klimastreiken
som norske og andre skoleungdommer deltok i sist fredag. Det skal ikke
forspilles mange ord på å drøfte hvilke forutsetninger de har til å vurdere en
så komplisert sak. At de er et lett bytte for propaganda og gruppetenkning er
en annen sak.
Det er ikke noe nytt at historieløs og halvstudert ungdom
lar seg forlede av fobier av det ene eller andre slag. I en kronikk i Wall
Street Journal den 12. mars beskriver Paul H. Tice hvordan ungdom fra Frankrike
og Tyskland satte i vei i det herrens år 1212 for å befri Jerusalem fra
muslimene. Ingen av dem nådde dit.
Det verste eksemplet fra nyere tid er den kinesiske
kulturrevolusjon. Massevis av kinesiske ungdommer gjorde opprør mot fortiden og
ville ha et nytt samfunn, basert på revolusjonere idéer. Det var den tidens
nye, røde giv. De ble ivrig utnyttet av historiens muligens største psykopat og
massemorder, Mao Tse-tung, som brukte dem for å eliminere sine egne kolleger.
Skoler ble stengt og ungdommen sendt ut på landsbygden for «å lære av massene»
som det så vakkert hette. Slik mistet Kina en hel generasjon utdannede. Denne
prosessen beskrives særdeles godt i boken «Out of the Gobi» av Weijian Shan, en
av dem som ble fanget opp av vanviddet og havnet i Gobi-ørkenen. Men han var
heldig og evnerik og ble efterhvert professor ved Wharton School of Business,
en av de mest fremstående av sitt slag i USA.
Og her hjemme fikk kulturrevolusjonen sågar også en
klangbunn. Hvem husker ikke de blåfrosne ungdommene som i 1970-årene stod
utenfor kjøpesentrene og solgte Klassekampen? De ble forholdsvis fort innhentet
av virkeligheten, Kina kom seg på fote og Pol Pot ble avslørt for hva han var.
Med klimaet kommer det å ta lengre tid, men alt nu er det klart at de mest
ivrige profeters spådommer lar vente på seg.
