tirsdag 12. januar 2021

Trump

At Donald Trump er en drittsekk var rimelig klart før han ble valgt. Skulle noen vært i tvil, ble den tvilen blåst bort av begivenhetene den 6. januar; pøbelens inntog i kongressbygningene på Capitol Hill i kjølvannet av en oppildnende tale av presidenten selv. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe; med dette har han sikret sin politiske død, i hvert fall som en seriøs konkurrent neste gang det holdes presidentvalg i USA.

Efter begivenhetene på Capitol Hill har det ikke skortet på kommentarer. De går i stor grad ut på at Trump har utfordret demokratiet og gjort sitt beste for å hundse dets spilleregler.

Akk, om det var så enkelt.

Trump ble valgt til president på demokratisk vis. Riktignok fikk han en mindretall av stemmene, men mange nok vil noen si. Nesten halvparten av de amerikanske velgere stemte på en kandidat som i sin oppførsel viste enhver som kunne se og høre at ikke egnet seg som president. Hans mangel på moral og uforskammete oppførsel var en ting og godt kjent fra tidlig av. Man kunne dessuten i det minste ane en manglende evne til å føre en gjennomtenkt politikk. John Boltons erindringer som Trumps sikkerhetsrådgiver er et interessant dokument om det sistnevnte. Selv om Trump tapte denne gangen var forskjellen mellom stemmene han og Biden fikk urovekkende liten, gitt Trumps prestasjoner. Hvis ikke koronaviruset hadde dukket opp ville Trump antakelig blitt gjenvalgt. Og det må da innrømmes at alt som Trump gjorde ikke var like galt. Dessuten hadde han vind i seilene så lenge økonomien gikk godt, hjulpet frem av hans uansvarlige skattelettelser.

Men historien om Trump og demokratiet dreier seg ikke ene og alene om de stemmene han fikk ved valget, både i fjor og i 2016. Trump ble utkåret av velgerflertallet i det republikanske parti. Det var hans engasjerte, republikanske velgere som løftet ham frem og foran andre og mer reflekterte kandidater, hvorav det var mange i det republikanske primærvalg i 2016. Til slutt sto republikanerne igjen med en drittsekk som de enten måtte avfinne seg med eller ta avstand fra og tape valget.

Historien om Trump og demokratiet er dyster. Den reiser spørsmålet hvor egnet almene valg er for å velge nasjonale ledere, eller for så vidt å ta beslutninger i viktige men innfløkte spørsmål som f.eks. Brexit. Mange av historiens beryktede diktatorer ble løftet frem av demokratiet. Hitler kom til makten på parlamentarisk vis. Riktignok hadde nazistene ikke flertall i utgangspunktet, men mange med god kjennskap til Hitler-Tyskland har ikke dradd i tvil at han vill fått stemmen til flertallet tyskere så lenge alt gikk bra for ham. Franjo Tudjman og Slobodan Milosevic var hovedarkitektene bak krigen i Jugoslavia. Begge kom til makten på demokratisk vis. Og så var det salig Hugo Chavez i Venezuela.

De såkalte sosiale media er en faktor som har bidradd til å undergrave demokratiske valg som en egnet beslutningsmekanisme. Usanne rykter har alltid eksistert, men sosiale media bidrar mektig til at de sprer seg som ild i tørt gress. Det har vi fått erfare til gagns de siste ukene. Sosiale medier kan sammenlignes med en rørledning; man kan helle klart vann eller søppel i den. Man bør kanskje ikke bli overrasket over at de mest fylles med søppel.

Også de minst informerte, de som sluker enhver konspirasjonsteori, og de direkte dumme er blant de som deltar i almene valg. Hvor mange er de? Antakelig flere enn vi liker å tro. Demokratiske valg fungerer utmerket hvor godt etablerte og kompetente eliter kjemper om makten; da får velgerne seg forelagt alternativer som er noenlunde jevngode, og hva de stemmer for gjør ingen stor skade. Verre blir det når velgerne skal velge sine ledere ut fra egne forutsetninger, da kan det gå fryktelig galt. De er ingen tilfeldighet at russerne har gjort det til sport å påvirke amerikanske valg gjennom å spre falske rykter på sosiale media. De rammer amerikanerne hvor de er svakest, de uopplyste horder som er predisponert til å tro de villeste rykter som harmonerer med deres egne fordommer. Det er antakelig ingen grunn til å tro at det står så mye bedre til i andre demokratiske land.