I disse dager får vi
høre at eksporten fra Norge setter nye rekorder. Det skyldes i første rekke vår
olje- og gassindustri. Det later ikke til å være noen solnedgangsindustri, som
noen vil ha det til, men heller en som er på middagshøyden. Så har vi da også
ca. halvparten av våre olje- og gassreserver igjen, ifølge Oljedirektoratet.
Denne eksportrekorden
skyldes først og fremst økte priser, og da særlig for gass, ikke økt
produksjonsvolum. Det i sin tur skyldes den energipolitikk som våre naboer i EU
har drevet; innfasing av vind- og solkraft og utfasing av kull og kjernekraft.
Vindkraften har nu i høst til gagns demonstrert sin svake side; den uteblir
selvsagt når ikke vinden blåser. Da må man fyre opp med noe annet, hvilket vil
si gass eller endog kull. Skjebnens ironi hadde det til at Storbritannia måtte
ta i bruk noen av sine ellers utfasete kullkraftverk under selveste
klimatoppmøtet i Glasgow. Miljøvernerne som møtte opp der i hopetall slapp å gå
tom for batteri.
Den andre svakhet ved
de europeiske lands energipolitikk har også vist seg denne høsten. Europa har
gjort seg kritisk avhengig av russisk gass. Leveransene av den ble imidlertid
kuttet samtidig som behovet for den økte sterkt, p.g.a. lite vind i Vesteuropa.
En perfekt opptakt for russerne for å gå til angrep på Ukraina. Er det noen som
tror at europeerne vil «straffe» russerne ved å stenge av deres leveranser av
gass? Uttalelser fra både NATO og amerikanerne om «konsekvenser» hvis russerne
finner på invadere Ukraina lyder mest bare pinlige.
Det ser nu ut til å
gå opp for i hvert fall enkelte beslutningstakere i EU at deres energipolitikk
de siste årene kanskje ikke har vært så vellykket. Det blir sagt at EU-ledelsen
arbeider med forslag om å definere gass og kjernekraft som «bærekraftige»
energikilder. Det er sikkert politisk nødvendig å gi dem et nytt navn, og om
det kan bidra til en bedre energipolitikk er det bare prisverdig. Så kan vi på
kjøpet også få noe å le av.
Norsk olje- og
gassindustri går da gode tider i møte. Utsagnet fra Det internasjonale
energibyrå (IEA) om at det ikke er behov for å finne nye olje- og gassfelt blir
da mer og mer virkelighetsfjernt. Det mange ikke ser ut til å ha fått med seg
er at det utsagnet var betinget av at alle klimagassutslipp ble stoppet før
2050. De som tror på den spådommen bør orientere seg litt om IEAs scenarier for
klimagassutslipp de siste 15-20 årene. La oss, f.eks., se på deres analyse i
World Energy Outlook (WEO) i 2012. Den gangen gikk klimamålet ut på å begrense
konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren til 450 ppm (parts mer million).
Ifølge den utslippsbane som var forenlig med det skulle utslippene av kulldioksid
være godt under 35 gigatonn pr. 2019 og fallende. I stedet ble de godt over 35
gigatonn og økende, hadde det ikke vært for koronapandemien. Sannsynligheten
for at net-zero banen de presenterte i 2020-utgaven av WEO blir realisert er
antakelig like stor.
Andre og kanskje mer
edruelige institusjoner har også sine analyser av energibehovet pr. 2050. En av
dem er International Energy Outlook fra den amerikanske Energy Information
Administration. De ser for seg økende utslipp av kulldioksid frem til 2050. Om leting efter nye reserver sier de følgende:
“For å møte økt
efterspørsel, må verdens land øke sin letevirksomhet (for å finne nye
ressurser), bore flere brønner (for å utvinne nye og eksisterende funn), og
stole på teknisk fremgang (for å få ut mer av eksisterende reserver).»
Av en eller annen
grunn synes norske media være lite kjent med denne analysen og ikke har jeg
sett denne konklusjonen gjengitt noen steder.
