Det er klare paralleller mellom den internasjonale situasjon i våre dager og den som rådet i mellomkrigstiden. Den gangen vernet de stormakter som kom seirende ut av første verdenskrig om den verdensordning de hadde stablet på bena efter krigen. Det efterlot tre utilfreds stormakter, Tyskland, Italia og Japan. De brøt gjentatte ganger mot Nasjonenes Forbund, uten at de stormakter som skulle garantere dets vedtak foretok seg noe særlig. Til slutt innså de at dersom de ekspansjonslystne makter skulle stoppes måtte det krig til.
I vår tid er det
Russland og Kina som er ekspansjonslystne. Parallellen mellom Russland og
mellomkrigstidens Tyskland har lenge vært sterk og urovekkende. En fordums stormakt
som er blitt kraftig vingeklippet, i Russlands tilfelle selvforskyldt, men det
er ikke vanskelig å overbevise den vanlige russer om at de vestlige makter
blåste til ilden og gjorde alt de kunne for bryte opp det som en gang var
Sovjetunionen og endog Tsarveldet i sine bestandsdeler. Det Russland har prøvd
i over ti år, og prøver fortsatt, er å gjøre de land de mistet, eller deler av
dem, til lydriker. Antakelig oppfatter mange russere, og kanskje et stort
flertall, disse kravene som berettiget. De mange russere som bosatte seg i de
baltiske stater i Sovjettiden utgjør en urovekkende parallell til det tyske
mindretall som bodde i Sudetenland i mellomkrigstidens Tsjekkoslovakia.
Kina har alt siden
kommunistene tok over gjort krav på Taiwan og ser på den som en kinesisk
provins. Internasjonale organisasjoner kan ikke omtale Taiwan som annet enn «kinesisk
provins». Videre gjør Kina krav på flere øyer i Sør-Kinahavet og andre steder.
Deres økonomiske erobringstokter i Afrika og Asia er også velkjent, og likeså
deres formidable oppbygging av militær styrke de siste årene.
De vestlige lands
respons til dette har sterke paralleller til Vestmaktenes tannløse opptreden i
mellomkrigstiden. Sanksjonene mot Russland efter at de tok over Krim-halvøyen
har hatt meget begrenset effekt og i hvert fall ikke maktet å reversere
russernes erobringstokt, hverken på Krim eller i Øst-Ukraina. Trusler om mer av
det samme hvis de skulle finne på å invadere Ukraina virker lite troverdige.
Hvem tror, f.eks., at europeerne skulle prøve å straffe russerne ved å nekte å
kjøpe russisk gass? Europas innbyggere er nok lite lystne på å fryse i
vintermørket; da får russerne heller marsjere inn i Ukraina, og alt vil være i
skjønneste orden så lenge de holder seg unna grensene til Vesteuropa.
En av de skarpeste
kritikerne av den politikk Vestmaktene drev i mellomkrigstiden var E.H. Carr.
Han arbeidet i mange år i det britiske utenriksdepartement (Foreign Office) og opprettholdt i en
periode et professorat opprettet til ære for Woodrow Wilson, hovedarkitekten
bak mellomkrigstidens verdensorden. Det var unektelig et paradoks at Carr
skulle inneha en stilling opprettet til ære for Wilson, hvis gjerning han
kritiserte så skarpt. Carr hadde liten sans for den slags symbolpolitikk som
består av sanksjoner uten virkning; skulle man opprettholde den verdensordning
man ønsket og så seg tjent med, måtte man være villig til å bruke de nødvendige
maktmidler. Han hadde ikke annet enn forakt til overs for den utopiske politikk
som setter sin lit til vedtekter og regler som ingen er villig til å bruke de
maktmidler som skal til for å sette i verket.
Det var selvsagt gode
grunner til at mellomkrigstidens Vestmakter ikke hadde særlig lyst til å sette
de nødvendige maktmidler bak sine vakre ord. Krigstrettheten efter første
verdenskrig var påtakelig. Den alminnelige mann og kvinne i disse landene, som
jo hadde demokratisk styresett, ønsket seg bedre levestandard og fremtidsutsikter.
Nuværende generasjon i NATOs medlemsland ser i enda mindre grad sin fremtid som
kanonfôr på europeiske eller andre slagmarker. Dertil kommer at befolkningen i
disse landene består i økende grad av folk i ikke-arbeidsfør alder, og mange er
ikke en gang i stand til å ivareta sine elementære behov. I normale tider kan det
være vel og bra, men under andre forhold blir slike pasifistiske land valset
over av mer aggressive makter med tilstrekkelig overskudd av yngre befolkning
som til med finner krig et attraktivt alternativ eller lar seg oppildne til
slike aktiviteter av patriotisme eller ideologisk overbevisning.
Ifølge Michael Cox i
et forord til en nylig utgave av Carrs The
Twenty Years’ Crisis, identifiserte Carr tre kritiske forhold som må være
tilstede for å gjøre en politisk krise farlig: (i) stormakter utenfor den
etablerte verdensorden, (ii) en dyp og varig forstyrrelse av den globale økonomi,
samt (iii) en hegemonisk makt som er uvillig eller ute av stand til å garantere
den etablerte orden med nødvendige maktmidler. Det er ikke langt fra at disse
forholdene er tilstede. Russland og Kina ser på seg selv som utenfor den
verdensordning USA og deres allierte har skapt. I disse dager setter Putin
amerikanerne på prøve; det skal bli interessant å se hva kommer ut av samtalene
om Ukraina mellom russerne og amerikanerne nu i januar. Det kan bli ubehagelige
nyheter for norsk forsvarspolitikk. Den er nemlig tuftet på at amerikanerne
griper inn hvis russerne forsøker seg på et angrep mot Norge. Våre politikere
har forhåpentlig klart for seg at amerikanerne kun er interessert i slike
eventyr hvis de har ambisjoner om å opprettholde den verdensordning de stablet
på bena efter annen verdenskrig. Har de ikke det, vil de nok finne at Norge
ligger litt for langt hjemmefra for å risikere amerikanske soldater.
