Hva ville Chile vært uten Pinochet?

 Sebastian Edwards er en chilensk økonom, basert ved University of California i Los Angeles. Han er gammel nok til å ha vært medlem i Salvador Allendes sosialistparti og jobbet sågar for den chilenske regjering i de dager. Det er derfor god grunn til å ta ham på alvor når han erkjenner at «Chicagoguttenes» økonomiske politikk førte Chile inn på et annet og langt heldigere spor enn andre land i Latinamerika. Tallene taler for så vidt for seg selv. Fra å ha vært ganske middelmådig i latinamerikansk målestokk har Chile for lengst plassert seg på topp når det gjelder bruttonasjonalprodukt pr. innbygger og diverse annen statistikk som måler økonomiske, sosiale og helsemessige forhold.

Ville dette vært mulig uten Pinochet? Edwards tviler på det, og det er det god grunn til. Da Allende ble valgt til president var Jorge Alessandri, tidligere president, den ene av hans motkandidater; han fikk 35,3% av stemmene mot Allendes 36,6%. I en slik situasjon hvor ingen av kandidatene hadde fått et rent flertall skulle det chilenske parlament velge presidenten, og de gikk for Allende til tross for hans ytterliggående venstreprogram. I valgkampen ble Alessandri forelagt et økonomisk program som «Chicagoguttene» hadde snekret sammen og som de og deres støttespillere trodde ville gjøre inntrykk på ham. Han fnyste av det hele og ga klart uttrykk for at noe så verdensfremmed ville han aldri gjøre til sin politikk; «få disse galningene vekk» er et løst oversatt sitat Edwards gjengir. Så under Alessandri ville det antakelig blitt mer av den tradisjonelle og forfeilede politikken; støtte til utvalgte industrier for å erstatte import, underskudd på det offentliges budsjett med påfølgende inflasjon, kronisk overvurdert valutakurs, økonomisk stagnasjon og mangel på fremskritt.

Og så kom Allende. Han og hans følgesvenner skulle gjøre Chile til et sosialistisk samfunn, og det betød jo det motsatte av frie markeder. Det ble kronisk inflasjon, gedigen svartebørs, varemangel, streiker, og flere «offisielle» valutakurser med en svartebørs på topp. Misnøyen ble utbredt, ikke minst blant det øvre sjikt av arbeiderklassen som ikke støttet Allendes sosialistiske linje. Noen militære ikke så helt høyt oppe i hierarkiet prøvde seg på en statskupp tidlig i 1973, men mislyktes; de ble stoppet av ingen ringere enn general Pinochet selv. Han tenkte kanskje at skulle noe slikt gjøres så måtte det ledes av kompetente folk og da fortrinnsvis ham selv. Det skjedde også noen måneder senere.

Noen måneder efter kuppet kalte Pinochet på «Chicagoguttene» og ba om deres råd om hva han skulle gjøre med den skakkjørte økonomien. De blåste støvet av rapporten de hadde gitt til Alessandri. Pinochet likte det de sa og ga dem vide fullmakter til å gjennomføre sitt program. En gang traff jeg en chilensk herremann som sa at han hadde vært tilstede på møtet hvor Pinochet søkte hjelp fra «Chicagoguttene» ved Universidad Católica i Santiago. De la frem sin tanker og understreket at dette ville bli vanskelig; frislepp av priser og realistisk valutakurs ville til å begynne med bety økt arbeidsledighet med påfølgende sosial uro. Pinochet klappet på pistolen han hadde i beltet og sa «det tar jeg meg av.»

Og det tok tid for «Chicagoguttenes» oppskrift å virke, lang tid. Det var ikke før tidlig i 1980-årene at Chiles økonomi begynte å vokse raskere enn ellers i Latinamerika. Noen indekstall som Edwards anfører belyser dette:

                                          1973                    1983                    1990

BNP pr. capita                 100                      100                      133

Reallønn                          100                      229                      243

Levestandard                  100                      111                      122

En grunn til at «Chicagoguttenes» politikk tok lang tid å virke var at de en stund slo inn på en uheldig valutakurspolitikk. De holdt valutakursen mot dollar fast i lang tid i den forhåpning at dette ville få ned inflasjonen. Dette var jo stikk i strid med læremester Milton Friedmans anbefalinger, han gikk jo inn for fleksible valutakurser, men læremestrene i Chicago var ikke enige seg imellom; på den tiden anbefalte Robert Mundell en fast valutakurs nettopp for å holde inflasjonen stabil. Men dette virket ikke; den chilenske økonomi ble alt mindre konkurransedyktig, og i tillegg steg dollaren i verdi og gjorde vont verre.

Men fra og med 1980-årene dukket Chile opp som ett eksempel på vellykket økonomisk utvikling og et eksempel til efterfølge. De demokratiske regjeringer som kom efter Pinochet endret ikke kursen; «Chicagoguttene», om enn en yngre generasjon, fortsatte å formulere den økonomiske politikk. Chile var for godt brakt ut av det latinamerikanske dødvann og ble en latinamerikansk «tiger» med raskere økonomisk vekst enn sine naboer og ble av og til sammenlignet med de asiatiske tigre som Singapore og Taiwan.

Pinochet har for det meste fått en lite flatterende omtale. Som alle kuppmakere fikk han blod på hendene. At hans statskupp på lengre sikt var en velsignelse for Chile er det ingen tvil om, men gikk han mer brutalt frem enn nødvendig? I Allendes sosialistparti fantes det fraksjoner som var fullt ut klare til å ta makten med vold. De hadde sågar gått i skole hos Fidel Castro. Allende hadde vært på statsbesøk hos Fidel som ga ham en vennegave, et maskingevær som Allende til slutt brukte til å ta sitt eget liv. Slik omtales det i alle fall av Edwards og mange andre. Venstreorientert mytologi vil ha det til at Allende falt i kamp og ikke for egen hånd; det sømmer seg jo bedre for en revolusjonær. Pinochet kan ha reddet Chile fra samme skjebne som Cuba, som efter mer enn 60 år sitter fast i den elendighet Castro og hans kumpaner styrtet dem ned i. Castro styrtet også en sittende regjering med vold og brukte ellers ufine metoder for å rydde sin motstandere av veien. Likevel er det ikke grenser for den forståelse og beundring som kommer ham og hans kumpanjoner til del i de venstreintellektuelles mytologi.

Pinochet derimot er det liten forståelse for. Likevel er han en av få, og kanskje den eneste kuppmaker i verden som har lagt frem sin sak i almene valg og endog akseptert nederlaget da det kom. En liten anekdote i den sammenheng: I sin tid ledet jeg en organisasjon av fiskeriøkonomer som holdt konferanser annethvert år et passende sted i verden. En chilensk venn av meg var med i styret, og jeg skjønte at han godt kunne tenke seg å arrangere neste møte i Chile. Det var jeg takknemlig  for; det er ingen enkel sak å arrangere slike møter og jeg visste at det var han god til. Styret gikk entusiastisk inn for dette, men da ryktet spredte seg fikk jeg selvfølgelig et koppel med venstreorienterte akademikere på nakken. En av dem tok meg til alvorlig prat på tomannshånd, og da jeg ikke ga meg opplyste han: «Du kan være sikker på én ting; jeg kommer ikke til et møte i Chile.» Jeg ymtet frempå at det nok hadde liten betydelse for Pinochet om vi hadde vårt møte i Chile eller ei, og så skulle de jo ha et valg nu til høsten (dette var sommeren 1988) og kanskje ville ikke Pinochet sitte ved makten om to år. Svaret kom kontant. «Er du så naiv at du tror at de ikke sørger for at valgresultatet blir positivt for Pinochet?» Jeg ble litt lang i trynet; jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde noen stor tro på Pinochets demokratiske sinnelag. Så kom desember 1990 og møtet i Chile. Hvem er den første jeg ser da jeg kom til hotellet om ikke min samtalepartner fra for to år siden. Han var da akkurat blitt ranet på åpen gate i Santiago midt på dagen; han hadde pengene sine i en lommebok som var festet med kjetting til buksene, og tyvene la ham i bakken og rev opp buksene og stakk av med lommeboken. Jeg kunne ikke la være å bemerke at noe slikt ville aldri ha skjedd under Pinochet.

Hvem var så «Chicagoguttene»? Den historien går tilbake helt til midten av 1950-årene. Theodor Schultz, professor ved University of Chicago, hadde tidligere arbeidet i Latinamerika og var overbevist om at for å bryte underutviklingens onde sirkel måtte de underutviklede land får en moderne utdanning. Han og andre ved University of Chicago tok initiativ til et program som skulle øke den økonomiske ekspertise i Chile. Unge og lovende økonomistudenter ved Universidad Católica i Santiago skulle få anledning til å studere ved University of Chicago, og Universidad Católica i Santiago skulle forplikte seg til å ansette et visst antall av dem. Dette foregikk efter planen, og de unge chilenske økonomer skrev artikler og rapporter om hvordan økonomien skulle styres, men de fikk lite gjennomslag blant de makthavende, til Pinochet kom på banen. Resten er historie, som alt er fortalt i korte trekk. Alle de som hadde befatning med økonomisk politikk i Chile efter Pinochets kupp hadde likevel ikke sin utdanning fra University of Chicago; mange hadde sine doktorgrader fra andre amerikanske universitet, men mange av dem spilte på lag med «Chicagoguttene» og ble knippet sammen med dem, formelt eller uformelt og ikke sjelden i lite flatterende mening.

Edwards avslutter sin bok med urolighetene i Chile i 2019 (den gikk i trykken i september 2022). Kort efter ble den radikale studentleder Gabriel Boric valgt til president. Vil det ble slutten på det neoliberale eksperiment i Chile? Han har ikke fått det lett; han har ikke flertall i parlamentet for sin politikk. I tillegg ble utkastet til ny konstitusjon som ble snekret sammen av et utvalg på ikke mindre enn 154 mennesker forkastet i en folkeavstemming. Dette utvalget utviklet seg til et slags galehus; det ble dominert av all slags utgrupper hver med sin esoteriske agenda, og til og med de mest absurde forslag fikk plass i utkastet. Grunnlovsfestet beskyttelse av isbreer var antakelig klimaforkjempernes merkesak i utvalget. Før vi ler oss skakke av det chilenske grunnlovsforslag bør vi tenke på hvordan det ville gå her på berget hvis vi fikk et grunnlovsutvalg dominert av miljøvernere, samiske aktivister, klimaforkjempere, feminister, homofile og antirasistisk senter. Edwards synes ikke uten sympati for demonstrantene fra 2019, men en utenforstående blir unektelig litt overrasket over at noe slikt skjer i et land som så avgjort har hatt en heldigere utvikling enn dets naboer. En årsak, som han indirekte antyder, er frustrerte ungdommer med universitetsutdanning som ikke har gitt dem den uttelling de forventet; det finnes flere private universitet i Chile som tilbyr annen eller tredje klasses utdanning i utbytte mot skolepenger i første klasse. Utdanning er vel og bra, men spørsmålet er hva slags og til hva? Det er nok spørsmål som også kan stilles i Norge.