Oljesubsidier

Det har nesten gått sport i å hevde at norsk oljenæring er subsidiert. Foreløpig rekord innehas av Knut Bergo, BI, som finner at oljeskattepakken av 2020 gir subsidier på 100 millioner kroner årlig. Et mer nøkternt anslag gis av Åsmund Sunde Valseth, partner i Vista Analyse, 68 milliarder kroner over ti år, ifølge artikkel i Dagens Næringsliv den 16. oktober.

Bakgrunnen for Valseths anslag er en definisjon av subsidier fra selveste Finansdepartementet. Ifølge den er subsidier «unntak og særordninger som representerer en fordel for de som omfattes, sammenlignet med å bli skattlagt etter de ordinære reglene eller etter hovedprinsippene for skatte- og avgiftssystemet.» Denne definisjonen leder jo umiddelbart til spørsmålet hva som er «ordinære» regler. Hadde skattepakken av 2020 blitt den nye normal er saken klar, men så ille gikk det heldigvis ikke.

Vanligvis oppfatter vi subsidier som støtte til ulønnsom produksjon. Det interessante spørsmål er om oljeskattepakken resulterte i investeringer i hva som ellers ville vært ulønnsomme prosjekter. Det har ingen påvist så vidt jeg vet, men det ville være et interessant forskningsprosjekt i seg selv. Det er ikke nok å påpeke at oljeskattepakken førte til at staten betalte 90% av oljeinvesteringene gjennom uteblitt skatt, mens den forsynte seg med «kun» 78% av inntektene. Det er velkjent at slike skattekiler kan føre til investeringer som gir mindre avkastning enn selskapene normalt krever, men det er ikke dermed sagt at det faktisk vil inntreffe.

Ellers er denne mytebildningen om subsidiering av oljenæringen et merkelig fenomen, all den stund olje- og gassutvinning har gitt oss et oljefond så stort at vi har problemer med å bruke alle de pengene som representerer forventet årlig avkastning. Er det noen som tror at den pengebingen er kommet i stand gjennom statens subsidiering av petroleumsnæringen? Det ville i så tilfelle minnet om den gangen Baron von Münchhausen, etter eget utsagn, hevet både seg og sin hest opp av en hengemyr ved å rive seg selv i håret.

En inspirasjon til denne mytebildningen kan være den famøse publikasjon som det internasjonale valutafond ga ut for noen år siden og handlet om subsidiering av fossile brensler. Et verre makkverk skal man lete lenge etter. Det ble satt en fiktiv pris på alle tenkelige skadevirkninger av bruk av fossile brensler, mens fordelene ble systematisk utelatt. Med et slikt utgangspunkt var det ikke vanskelig å komme frem til et ønsket resultat. Noen kan ha latt seg imponere av at Valutafondet sto som utgiver av denne rapporten, men på rapportens forside ble det presisert at metode og konklusjon var på forfatternes egen regning.

Publisert i Finansavisen 28. oktober 2024

Renaissance for kjernekraft?

Financial Times har nylig (16. oktober) brakt interessante nyheter om kjernekraft. Google har bestilt seks, eventuelt syv, små modulære kjernefysiske reaktorer fra selskapet Kairos Power. Amazon har kjøpt seg inn i et annet selskap (X-Energy) som utvikler samme type reaktorer. Microsoft har forpliktet seg til å kjøpe elektrisitet over en 20-års periode fra reaktoren på Three Mile Island hvis eieren (Constellation Energy) velger å starte den på nytt. Det var nettopp denne reaktoren som bidro til å sette kjernekraft i vanry ved et uhell i 1979 som førte til nedstenging.

Det er to ting som forklarer disse selskapenes interesse for kjernekraft. For det første vil efterspørselen efter elektrisk strøm øke formidabelt i forbindelse med etablering av nye datasentre, til stor del drevet av utviklingen av kunstig intelligens. For det annet ønsker disse selskapene kraft fra kilder som ikke slipper ut kulldioksid og som i tillegg er pålitelige, i motsetning til sol- og vindkraft som er avhengig av vær og trenger kostbar reservekraft når de ikke leverer.

Det er særlig verdt å merke seg at det dreier seg om profittdrevne selskaper som tar sine valg ut fra teknologi, pålitelighet og omkostninger. Det er noe ganske annet enn offentlige ministre og byråkrater som satser skattebetalernes penger på sine ideologidrevne yndlingsprosjekter. Det stiller det grønne skiftet som europeiske politikere og byråkrater holder på med i et lite flatterende lys.

Publisert i Finansavisen 21. oktober 2024