For tretten år siden, da jeg var spaltist i E24, publiserte jeg et par kronikker hvor jeg uttrykte tvil om demokratiets evne til å velge gode ledere. De vekket harme i enkelte kretser og jeg fikk en del pepper; man skal jo ikke banne i kirken.
Siden den gangen har Donald
Trump blitt valgt til USAs president hele to ganger, og jeg føler meg nærmest
som en profet. Det er jo morsomt på ett vis, men ellers er jeg både lei og
skuffet. Selv om Trumps prestasjoner i hans første periode var både
middelmådige og uprofesjonelle, noe hans tidligere medarbeidere nesten unisont
bekrefter, og selv om han mot slutten hisset opp sine pøbelaktige
støttespillere til å gå til angrep på intet mindre enn den amerikanske kongress
og dens medlemmer, ble han valgt som president for annen gang, denne gangen av flertallet
av velgerne (første gangen fikk han flertallet av valgmennene, mens Hillary
Clinton fikk flertallet av velgerne). Hans prestasjoner den første måneden han
har hatt embetet denne gangen er ikke mindre enn imponerende; framferden til
hans drabant, Elon Musk, ligner mest på et velregissert statskupp, og selv har
Trump vraket den sikkerhetsordning USA selv etablerte efter annen verdenskrig
og som har vært hjørnestenen i deres system av allianser.
Det er da også på sin
plass å minne om at de som opprinnelig førte Trump til makten var de
republikanske velgere i primærvalgene 2016. Han fikk flertallet av valgmennene,
til tross for at han stilte opp mot 14 andre konkurrenter som hver og en
antakelig var bedre kvalifisert til embetet enn han og i hvert fall hadde bedre
folkeskikk. Primærvalgene er kanskje den største trusselen mot det amerikanske
demokrati; hadde det gått for seg som i gamle dager hvor noen få sigarrøkende
menn møttes og valgte en presidentkandidat, ville de aldri funnet på å kjøre
frem Trump, dels på grunn av hans mangel på folkeskikk og kompetanse, og dels fordi
de aldri ville forestilt seg at en slik person kunne vinne et valg. Men nu får
vi altså et resultat av hvor folk stemmer på den kandidat de helst vil ha. Er
ikke det kjekt?
Før vi slår oss på
brystet og begynner å legge ut om de amerikanske velgeres bunnløse kunnskapsløshet
og dumhet, bør vi kanskje ofre en tanke på om det står så meget bedre til i vår
del av verden. Saken er jo den at intet land kan styres uten et sterkt innslag
av opplyst enevelde, en profesjonell kader av politikere og offentlige tjenestemenn
med lang erfaring, solid kunnskap, og ikke minst dømmekraft. Det er jo meget
gledelig at vi lever i den luksus å ha etablerte eliter som konkurrerer om
makten og som kan tilby en kader av slike politikere, som attpåtil ikke er så
veldig uenige når det kommer til stykket. Under en slik ordning kan vi sikre
rimelig kompetent styre, men dog en konkurranse om makten som kan motarbeide
korrupsjon. Slik fungerte det lenge i Storbritannia, inntil Brexit og Boris
Johnson kom på banen, og slik har det stort sett fungert i Norge, selv om vi
ikke har et topartisystem, som jo ville være å foretrekke. Mange har snakket om
Arbeiderpartiet som et styringsparti. Hva ligger egentlig i det? At partiet har
tiltrukket seg kompetente individer som har sett sine interesser tjent med å
arbeide for partiet og inneha dets maktposisjoner. Det er en ordning som tjente
Norge godt i partiets glansdager. Selv om man kan si at nok kunne det kastet
vrak på planøkonomisk tankegods tidligere enn det gjorde, så må dets fartstid i
efterkrigstidens Norge sies å ha vært rimelig vellykket.
Før i tiden, Ikke
bare i USA, men også i mange europeiske land, kunne maktelitene i valgkamper vise
til hva de hadde oppnådd og tilby kompetanse til å føre samfunnet videre. Det
har de hatt problemer med en stund. En del av det maktelitene har funnet på har
ikke falt i god jord hos den alminnelige velger. Flere europeiske land har hatt
folkeavstemninger om EU, men er den alminnelige velger noen sinne blitt spurt til
råds om den innvandringspolitikk de europeiske land har drevet? Dette, og meget
annet, har fått mange velgere til å miste troen på de etablerte makteliter og isteden
stemme på dem som best synes å appellere til deres instinkter. Det har gitt oss
både Sverigedemokrater og Alternativ for Tyskland og meget annet. Det er jo
nesten komisk å se de etablerte makteliter bygge «brannmur» kring dem som
utfordrer deres hegemoni, i demokratiets navn, mens disse utfordrerne
innkasserer en-femtedel og vel så det av stemmene. Så demokratiet skal kanskje
ikke tas så bokstavelig likevel?
Saken er ikke blitt
bedre efter at de såkalte sosiale medier kom på banen. De har gjort det mulig å
etablere ekkokamre hvor likesinnede overgår hverandre i ensformighet,
ubegrunnede påstander og alminnelig mangel på dannelse. Det er unektelig et
paradoks at denne mediaflora som gjør det lettere for hver av oss å komme til
orde kanskje er den største utfordringen for det styresett vi har hatt og som
vi godt kunne kalle opplyst demokrati. Her har jo etablerte media en del av skylden;
de har definert enkelte saksområder som tabu hvor til og med folk som overgår
disse mediers redaktører i sakkunnskap ikke kommer til orde. De har da også
fått som fortjent i form av reduserte opplag og mindre innflytelse.
Og så spørs det hvor
i verden neste utgave av Trump blir stemt frem til makten.
