Det ser ut til at EU går tom for penger heller enn ukrainsk blod for å fortsette krigen i Ukraina. De siste ukene har det internt i EU pågått en diskusjon om fortsatt finansiering av krigen. EU ønsker å stjele russiske penger som er frosset inne i det internasjonale betalingssystem som er basert i EU-landet Belgia. Skjønt «stjele» er selvsagt ikke et uttrykk man bruker i EUs eller andre «dannede» kretser. Det heter at disse pengene skal lånes inntil russerne har gått med på krigserstatning til Ukraina. Er ikke det en glimrende forretningsidé? De erstatningene som russerne angivelig så gjerne vil betale til Ukraina kan de altså ta fra hva de har innestående i EU-land. Men russerne er ikke forespurt, og de kan antakelig styre sin begeistring. Det sitter nok langt inne, fra deres ståsted sett, å betale skadeerstatning til Ukraina for en krig russerne selv startet. De ser nemlig ut til å mene at den krigen er fullt ut berettiget. EU er antakelig den instans som har minst muligheter til å overbevise dem om det motsatte.
Belgia, som vertsland for disse pengene, synes å kunne styre
sin begeistring. De regner med at det kunne ende med at de ble stilt til ansvar
for disse pengene på grunnlag av at de ble urettmessig beslaglagt. På den
bakgrunn har de, som synes rimelig, krevd at deres EU-kolleger stiller opp med
en garanti, i tilfelle en rettsinstans, eller endog russernes eventuelle seier
i krigen og de tvangsmidler de kunne utsette EU-landene for, påførte Belgia
erstatningsansvar for de pengene de stilte til disposisjon. Det i og for seg
rimelige krav har EU slitt med. Flere EU-land har stilt seg på bakbena og
nektet å være med på en slik garanti.
Da har i alle fall en del EU-politikere fått opp øynene for
Oljefondet. Det er jo stort nok til å kunne gi en slik garanti. De er selvsagt
misunnelige for at Norge har tjent godt på de skyhøye gassprisene i Europa i
kjølvannet av Ukrainakrigen, p.g.a. EU-landenes egen håpløse energipolitikk. De
får sågar medhold av en del nordmenn med et uhelbredelig vi-må-redde-verden
syndrom. Men det ville jo være verre enn tragisk om det norske Oljefondet
skulle skusles vekk på en krig som synes tapt.
Uenigheten om de russiske pengene gjenspeiler godt hvor håpløst
EU er for å ivareta sine egne sikkerhetspolitiske interesser. Da skal man for
all del innrømme at EU ikke ble opprettet til det formål; EU er ikke noen
forsvarsorganisasjon. Ikke desto mindre har en del norske EU-tilhengere fått seg
til å si at nu må vi bli med i EU for å garantere vår sikkerhet, gitt at
russerne er på krigsstien og Trump har mer eller mindre gitt fanden i NATO. EUs ubesluttsomhet i spørsmålet om de russiske
pengene må da i bokstavelig forstand være en lærepenge. EU er fortsatt en løs
sammenslåing av nasjonalstater uten en tilstrekkelig sterk sentralmakt til å ruste
opp til og gå i krig om så skulle være nødvendig. Man kan mislike det eller
ikke, men slik er nu verden en gang, og EU er ikke i nærheten av å være en slik
institusjon.
EUs innsats i Ukrainakrigen karakteriseres av floskler og
antakelig god vilje, men avmakt. De nølte lenge med å gi ukrainerne langtrekkende
våpen som kunne gjøre skade langt bak frontlinjene og gi russerne smak av egen
medisin. Nølende har de efterhvert beveget seg i den retning, men det er et
godt stykke igjen. Det mangler ikke på retorikk av den typen at når russerne
har tatt Ukraina så får de mersmak og går løs på NATO-land i Europa. Med en slik
fare hengende over seg skulle man kanskje tro at de europeiske land stilte med ikke
bare egne våpen men også egne styrker for å gi russerne det nederlag de så
rikelig fortjener, men til det har de europeiske land hverken evne eller vilje.
Kanskje lederne av de europeiske land har innsett dette og
sendt et hemmelig brev til president Zelensky. Det brevet kunne være omtrent
som følger:
Kjære President Zelensky:
Alt taler nu for at krigen i
landet ditt går mot slutten og ikke på den måten du helst hadde ønsket. Vi
deler dine ønsker, men er dessverre uten stand til å hjelpe deg å vinne denne
krigen. Vårt krigsmateriell er utilstrekkelig, og dertil har vi små, utrente,
og antakelig upålitelige styrker som har andre mål med livet sitt enn slagmarkene
i Ukraina. Vår industri er ikke lenger hva den en gang var, og vi ser få
muligheter til at den igjen kan oppgraderes til å fungere som basis for langvarig
krig. Det ville også stride mot vårt mål å redde verden fra undergang på grunn
av klimaendringer, og som du vet har vi ofret vår billige og trygge energi for
å oppnå det målet, selv om det river med seg vår industrielle base i dragsuget.
Vi vil derfor anbefale at du
snarest kommer til enighet med Vladimir Putin om en minnelig løsning på denne
krigen og gir ham en stor nok del av landet ditt for at han skal bli fornøyd.
Alle ting har sin oppside, og vi minner derfor om at jo mindre det blir igjen
av et selvstendig Ukraina, desto lavere blir kostnaden for å bygge opp igjen
det som er ødelagt i krigen. Vi vil da presisere at vi ikke vil være i stand
til å hjelpe deg noe særlig med dette fordi våre finanser er strukket til ytterste,
og dessuten må vi, som alt nevnt, prioritere å redde verden fra en klimakatastrofe.
Med kollegial hilsen
Den, og den, og den osv.
