Klima- og miljødirektoratet har lagt frem sin årlige pliktøvelse om Norges klimamål og hvordan de kunne oppnås (Klimatiltak i Norge 2026: Veivalg og utslippsbaner mot 2050 - miljodirektoratet.no). Det langsiktige mål er et utslippsfritt Norge i 2050. Dette må ses i sammenheng med målet om en utslippsfri verden i 2050, angivelig nødvendig for å begrense økningen i verdens gjennomsnittstemperatur siden midten av 1800-tallet til 1,5 grader. De som tror at det målet vil oppnås er antakelig ikke fler enn de som tror på julenissen; sikkert er det i alle fall at de blir færre og færre. Leser man mellom linjene i Klima- og miljødirektoratets rapport synes forfatterne å være blant de vantro.
Likevel, de går pliktskyldig gjennom de mange tiltak som
ville være nødvendige for å nå dette målet. Én ting som glitrer med sitt fravær
er hva disse tiltakene ville koste. Det eneste tall som nevnes er at de
klimatiltak som industrien vurderer kunne øke prisene på deres produkter med 15
– 115 prosent. Ellers får vi høre at kostnadene er usikre, og det er sikkert
sant, men at de blir høye og går på bekostning av andre tiltak som burde vært
prioritert er det liten tvil om.
I tillegg kommer så de mange tiltak og ulemper som er vanskelig å sette pris på, men som mange sikkert vil ha seg frabedt. Her er noen eksempler på hva som kunne bidra til oppnåelse av klimamålene:
- Bygging av 40 anlegg for karbonfangst og lagring
- Elektrifisering som øker kraftbehovet med 55-96 terawattimer (de siste årene har vi produsert ca. 150 terawattimer)
- Begrensning av biltrafikk så det oppstår køer som får folk til heller å gå eller sykle eller ta buss og tog
- Spising av rødt kjøtt begrenses til en ussel bit på 350 gram i uken pr. person
- Vestlandet, Nord-Norge og fjellbygdene får gro igjen med kratt og skog
- Vedfyring fases ut
Om vedfyringen sies det at dette kunne gå på beredskapen løs
(hva gjør vi hvis elektrisiteten slås ut, som russerne har sørget for at har
skjedd jevnlig i Ukraina denne vinteren?).
Karbonfangstprosjektet i Øygarden utenfor Bergen har fått
over 20 milliarder kroner i statlig støtte. Alle de foreslåtte 40 prosjektene
blir sikkert ikke like dyre, men vi kommer fort opp i utgifter på flere hundre
milliarder. Noen vil nok synes det er penger som med fordel kunne brukes til
andre formål eller endog en kjærkommen reduksjon i statens utgifter.
Elektrifisering av anleggsbransjen ville ikke akkurat hjelpe til med å få ned
kostnadene for nye boliger i Norge, som det bygges mindre av enn noensinne
efter annen verdenskrig. Merkelig nok nevner ikke rapportskriverne kjernekraft
med ett ord, selv om den er det eneste troverdige alternativ hvis det skal skje
en så storstilt utbygging av kraft som de forestiller seg. Vindkraft er
upålitelig og, til havs, avsindig dyr.
Til hvilken nytte er så all denne satsningen?
Klimaproblemet, i den grad det eksisterer, er et prakteksempel på et felles
problem. Klimaendringer påvirker alle, og skal det gjøres noe som påvirker verdens
klima må alle land, og i særdeleshet de store land, samarbeide om å gjøre noe
med det. Her er det noe som skurrer. Norges status i verdens klimapolitikk kan
best sammenlignes med musen som ikke turte å pisse i havet for det kunne jo bli
oversvømmelse. Til tross for Norges og noen andre lands bestrebelser, øker
verdens utslipp av klimagasser år fra år. De øker i fattige og middels rike
land som ikke er opptatt av klimasaken men av egen økonomisk vekst og velstand.
Det krever økt produksjon av energi, og den kommer fra fossile brensler,
akkurat som den gjorde i de rike land da de var i den utviklingsfasen. Disse
klimagassutslippene øker mest i sør- og øst Asia hvor halvparten av
menneskeheten bor. Det er i disse landene og ikke i lilleputtland som Norge
eller endog EU som spørsmålet om utslipp av klimagasser kommer til å bli
avgjort, og deres utviklingsbane peker ikke mot nullutslipp anno 2050.
Og så var det elefanten i rommet: Er utslipp av kulldioksid
og andre klimagasser så farlige som mange vil ha det til? Den konklusjonen
bygger på en politisert, partiell og korrupt vitenskap som kommer fra FNs
Klimapanel og deres heiagjeng. Den sistnevnte er den verste, men også Klimapanelet
har vært plaget av skandaler. Den famøse hockeykøllen som skulle vise at
temperaturstigningen i nyere tid er unik er en av dem. Den viste seg å være
basert på tvilsomme statistiske metoder og ble efterhvert trukket tilbake. Og
så har vi e-postskandalen hvor fremtredende vitenskapsmenn i Klimapanelet
konspirerte om å holde «kjetterske» kolleger utenfor de anerkjente
vitenskapelige tidsskrifter. Denne skandalen ble det aldri ryddet skikkelig opp
i.
Klimagassene er bare én og ikke den viktigste av alle de
forhold som påvirker verdens klima. Klimamodellene, som rendyrker klimagassenes
virkning, har lenge vist seg å overdrive stigningen i verdens middeltemperatur.
Modellenes forutsigelser kommer ikke bare fra økt konsentrasjon av de
klimagasser som til dels kommer fra menneskelig aktivitet, men også fra antatt
økning i verdens mest potente klimagass, nemlig vanndamp, som antas å øke i
atmosfæren ved stigende temperatur. Hva om den ikke oppfører seg slik? Og hva
med endringer i skydannelse? I en lærebok i klimafysikk av Dennis Hartmann kan
man lese at ti prosents reduksjon i skydannelse kan ha samme virkning som fordobling
av kulldioksid i atmosfæren. Satellittmålinger har vist mindre skydannelse de
siste 20-30 årene, og noen har gått så langt som til å hevde at det alene kunne
forklare den økning vi har sett i jordens middeltemperatur i den perioden. Og
siden vi er inne på det temaet; kulldioksidets virkning avtar jo mer av det som
er i atmosfæren. Hvis fordobling av kulldioksidet fra midten av 1800-årene øker
klodens temperatur med én grad, må det en firedobling til for å øke
temperaturen med ytterligere én grad. Det gjør det jo litt vanskelig å tro på
en oppvarming ute av kontroll, selv om kulldioksidet øker ytterligere.
Andre teorier om hva som påvirker jordens klima kunne
nevnes, men jeg nøyer meg med å si at det er mye vi ikke forstår når det
gjelder den saken. Og kanskje det største av alt, vi har en meget rudimentær
forståelse av hva som forårsaker de store klimaendringer, vekslingene mellom
istider og varmeperioder de siste million årene eller så. Ble de forårsaket av
endringer i jordaksens helning eller endringer i jordens bane rundt solen eller
begge deler? Om dette strides de lærde fortsatt. Én ting er i alle fall sikkert;
de skyldtes ikke menneskelige utslipp av klimagasser. Det er den slags
endringer vi virkelig trenger å bekymre oss for og da i særdeleshet her opp i
nord hvor landmassen ville bli dekket med flere hundretalls meter tykk is. Den
interglasiale varmeperiode vi lever i er allerede blitt usedvanlig lang.
(Publisert i Document 19. februar 2026)
