5. januar 2016
Europas
innvandringsproblem
Det er ingen hemmelighet hvorfor man setter i gang disse
tiltakene. De er en konsekvens av masseinnvandring fra land plaget av fattigdom
og innbyrdeskrig. Det forståelig at noen vil være generøse og ta imot disse
menneskene. Men det er dessverre slik at den generøsiteten har sine grenser;
går den for langt, ødelegger man sin egen velstand og det samfunn man selv bor
i. Denne triste kjennsgjerning er nu sent omsider i ferd med å gå opp for de fleste
europeiske politikere, ikke minst i Sverige, hvor man lenge og standhaftig
holdt fast ved generøsitetsillusjonen.
Det har aldri vært noen folkeavstemming i Norge eller andre
steder om omfanget av fremmedkulturell og da i særdeleshet muslimsk
innvandring. Dette til tross for det faktum at slik innvandring nok kan bli vel
så viktig for de europeiske lands fremtid og identitet som medlemskap i den
Europeiske Union. Utfallet av en slik avstemming kjenner vi da selvsagt ikke,
men sannsynligvis ville det ha vært negativt. De ledende politiske eliter er imidlertid
påfallende lite interessert i å avholde en slik avstemming, selv om de aldri så
høylytt forfekter demokratiske prinsipper.
Innvandrere er av mange slag, og det er all grunn til å
stille spørsmålet hvem de er og hva de bærer med seg. Hva positivt har fulgt i
kjølvannet av innvandring fra muslimske land til Europa? Antakelig svært lite
og da kanskje heller det motsatte. I flere generasjoner har europeiske
frisinnede kjempet mot religiøs formørkelse. Den kampen vant de; europeisk
kristendom er blitt sekularisert og harmløs; kristne fundamentalister er blitt
en raritet og mest egnet til å gi oss andre noe å le av. I mellomtiden har vi
imidlertid fått muslimsk fundamentalisme som slett ikke er tannløs men derimot
væpnet til tennene, slik vi så tragisk fikk erfare i Paris ifjor.
Det mest tragiske midt oppe i alt dette er at de dedikerte
drapsmenn for det meste ikke er slike som blir sendt i nattens mulm og mørke
over landegrensene, men annen eller tredje generasjon som har vokst opp i de
samfunn deres foreldre eller besteforeldre flyttet til i søking efter bedre
liv. De har søkt mening for sin mislykte tilværelse i fundamentalistisk islam
og udåd i dets navn. Og det er verre enn så, fundamentalistisk islam er blitt
en frihavn for tapere av ymse slag, også av etnisk europeisk opphav, som søker
mening for sin egen mislykte tilværelse.
Vi er nu kommet dithen at europeiske sikkerhetstjenester har
identifisert flere fiender av dette slag enn de makter å følge med og forbereder
oss på å måtte leve med flere og verre terroraksjoner enn vi så langt har sett.
Det skal liten fantasi til å forestille seg hvor det måtte ende. Det er liten
grunn til å tro at etniske europeere vil finne seg i å bli en truet og
tilsidesatt gruppe i eget land. Det er ikke mere enn en generasjon siden
verdens mest fremstående kulturfolk jaget sin jødiske minoritet inn i
gasskamrene, til tross for at de var godt assimilert og hadde gitt et
uforholdsmessig stort bidrag til europeisk kultur og vitenskap. Jødene er 2
promille av verdens befolkning, men har fått 20 prosent av alle Nobelpriser.
Muslimske Nobelprisvinnere kan telles på den ene håndens fingre.
De som alt er kommet får vi leve med, men det er på høy tid
at Europas ledende eliter setter stopp for muslimsk innvandring før de mister
det siste de har igjen av tilliten blant dem som har valgt dem inn i de
nasjonale lovgivende forsamlinger.
