5. januar 2016

Europas innvandringsproblem

 

I disse dager rapporteres det om grensekontroll på toget over Øresundsbroen. Også på grensen mellom Danmark og Tyskland er det kontroll. Den slags er kommet for å bli. Den grenseløse trafikk i Europa er i ferd med å bli historie.

Det er ingen hemmelighet hvorfor man setter i gang disse tiltakene. De er en konsekvens av masseinnvandring fra land plaget av fattigdom og innbyrdeskrig. Det forståelig at noen vil være generøse og ta imot disse menneskene. Men det er dessverre slik at den generøsiteten har sine grenser; går den for langt, ødelegger man sin egen velstand og det samfunn man selv bor i. Denne triste kjennsgjerning er nu sent omsider i ferd med å gå opp for de fleste europeiske politikere, ikke minst i Sverige, hvor man lenge og standhaftig holdt fast ved generøsitetsillusjonen.

Det har aldri vært noen folkeavstemming i Norge eller andre steder om omfanget av fremmedkulturell og da i særdeleshet muslimsk innvandring. Dette til tross for det faktum at slik innvandring nok kan bli vel så viktig for de europeiske lands fremtid og identitet som medlemskap i den Europeiske Union. Utfallet av en slik avstemming kjenner vi da selvsagt ikke, men sannsynligvis ville det ha vært negativt. De ledende politiske eliter er imidlertid påfallende lite interessert i å avholde en slik avstemming, selv om de aldri så høylytt forfekter demokratiske prinsipper.

Innvandrere er av mange slag, og det er all grunn til å stille spørsmålet hvem de er og hva de bærer med seg. Hva positivt har fulgt i kjølvannet av innvandring fra muslimske land til Europa? Antakelig svært lite og da kanskje heller det motsatte. I flere generasjoner har europeiske frisinnede kjempet mot religiøs formørkelse. Den kampen vant de; europeisk kristendom er blitt sekularisert og harmløs; kristne fundamentalister er blitt en raritet og mest egnet til å gi oss andre noe å le av. I mellomtiden har vi imidlertid fått muslimsk fundamentalisme som slett ikke er tannløs men derimot væpnet til tennene, slik vi så tragisk fikk erfare i Paris ifjor.

Det mest tragiske midt oppe i alt dette er at de dedikerte drapsmenn for det meste ikke er slike som blir sendt i nattens mulm og mørke over landegrensene, men annen eller tredje generasjon som har vokst opp i de samfunn deres foreldre eller besteforeldre flyttet til i søking efter bedre liv. De har søkt mening for sin mislykte tilværelse i fundamentalistisk islam og udåd i dets navn. Og det er verre enn så, fundamentalistisk islam er blitt en frihavn for tapere av ymse slag, også av etnisk europeisk opphav, som søker mening for sin egen mislykte tilværelse.

Vi er nu kommet dithen at europeiske sikkerhetstjenester har identifisert flere fiender av dette slag enn de makter å følge med og forbereder oss på å måtte leve med flere og verre terroraksjoner enn vi så langt har sett. Det skal liten fantasi til å forestille seg hvor det måtte ende. Det er liten grunn til å tro at etniske europeere vil finne seg i å bli en truet og tilsidesatt gruppe i eget land. Det er ikke mere enn en generasjon siden verdens mest fremstående kulturfolk jaget sin jødiske minoritet inn i gasskamrene, til tross for at de var godt assimilert og hadde gitt et uforholdsmessig stort bidrag til europeisk kultur og vitenskap. Jødene er 2 promille av verdens befolkning, men har fått 20 prosent av alle Nobelpriser. Muslimske Nobelprisvinnere kan telles på den ene håndens fingre.

De som alt er kommet får vi leve med, men det er på høy tid at Europas ledende eliter setter stopp for muslimsk innvandring før de mister det siste de har igjen av tilliten blant dem som har valgt dem inn i de nasjonale lovgivende forsamlinger.