Oljefondets triste skjebne

La det være sagt med en gang; det er ikke Oljefondet av i dag jeg snakker om, men Oljefondets være eller ikke være på lang sikt. Oljefondet av i dag lever i beste velgående; det settes fortsatt inn penger på fondet, selv om vi er begynt å bruke noe av fondets avkastning. Men det skulle jo skje før eller senere; problemet er bare at det skjer tidligere enn antatt og tidligere enn det burde ha skjedd.

En pekepinn om Oljefondets langsiktige utsikter får vi fra å se på hva som er skjedd med andre rike lands offentlige gjeld. Helt siden 1970-årene har den vokst i alle av verdens rikeste land. I noen land har den den nådd verdenskrigsproporsjoner. Andre land har greid å stabilisere den og endog få den litt ned, men offentlig gjeld som andel av BNP ligger nesten uten unntak skyhøyt over hva den var i 1960-årene. Det er bemerkelsesverdig at de land som har greid å stabilisere eller reversere gjeldsprosenten er relativt små (Sverige, Danmark, Nederland), mens store land (USA, Japan, Frankrike og endog Tyskland) har fortsatt å øke den. Det kan jo ha sammenheng med at finansmarkedene har mindre tillit til at små land vil være i stand til å betale ned på sin gjeld, så vi ser nødvendighet heller enn dyd i deres adferd (mer om dette i min bok «Debt, Democracy and the Welfare State»).

Hvorfor har dette skjedd? Alle vil vi ha offentlig finansierte goder som helsetjenester, utdanning og pensjoner men ingen vil betale for dem. Politikere som må søke støtte hos uinformerte og uinteresserte velgere, og begge er det mange av, velger den minste motstands vei og får endene til å møtes ved å ta opp stadig større gjeld. Noen forståsegpåere later til å tro at dette kan man fortsette med i det uendelige, men det kan man nok ikke; Hellas er et skrekkeksempel på det motsatte. For de fleste andre synes det fortsatt å rusle og gå, men problemet er at finansmarkedenes tillit til land som stadig tar opp gjeld kan forsvinne brått. Med en høy gjeldsgrad fra før, er det liten slingringsmonn til å møte midlertidige konjunkturmotganger med økte utgifter.

Derfor er det høyst sannsynlig at avstanden mellom synkende offentlige inntekter og økende velferdsutgifter i Norge vil bli dekket ved å tære på Oljefondet. Dette vil være den minste motstands vei; «hva skal vi ellers med disse pengene?» vil den alminnelige velger kunne spørre. Det som i sin tid fikk Sverige til å rydde opp i sine offentlige finanser og velferdsytelser var frykten for ikke å kunne låne mer penger uten å sette den svenske økonomi over styr. Noen slik frykt vil ikke gjøre seg gjeldende i Norge så lenge man kan forsyne seg av Oljefondet. Men dette vil kun utsette den rasjonalisering av velferdsstaten som før eller senere må komme. Dessuten vil det være stikk i strid med hensikten å gjøre oljeformuen varig. Oljefondet vil forlenge dens levetid, men når fondet er tømt er også oljeformuen vekk, akkurat som selve oljen, om enn kanskje et tiår eller to senere.

Regjeringens politikk så langt er godt i tråd med disse fremtidsutsikter. Det gjøres svært lite for å kvitte seg med unødvendige og direkte skadelige utgifter som jordbruksstøtte, støtte til bevaring av regnskog og andre klimapolitiske tiltak, samt uføretrygd og sykepenger som har løpt løpsk. Fra svenskenes erfaringer vet vi at det må til en akutt kriseforståelse for å få gjort noe med de sistnevnte. Nu skal ikke regjeringspartiene klandres for sterkt for deres forsømmelser; de må jo støtte seg til et par småpartier som velgerne ikke har hatt forstand til å kaste ut av Stortinget. Begge disse partiene har sine markeringsbehov, som i klartekst betyr økte offentlige utgifter. Mindretallsregjeringer som støttes av småpartier med markeringsbehov vil ikke gjøre det lettere å sanere statsfinansene, uansett hvilken farge regjeringen måtte ha.