Trumps triumf

 

Donald Trumps seiermarsj i de amerikanske primærvalgene har vekket bestyrtelse. Sånn kan det gå når velgerne mister troen på de etablerte makteliter og stemmer på dem de helst vil ha. I Financial Times uttalte kolumnisten Gideon Rachman at det er vanskelig å kritisere oppslutningen om Trump uten samtidig å kritisere demokratiet. Her hjemme uttalte Bernt Hagtvedt til Dagsnytt 18 at det har gått som det har gått fordi amerikanske velgere er særdeles dårlig informert, dette på grunn av amerikanske medias elendighet; de fokuserer på underholdning istedenfor opplysning.

Mange ord trenger ikke forspilles på Trumps egnethet som USAs president. Han har de fleste oppegående amerikanske konservative mot seg, og selveste Wall Street Journal har lite godt å si om ham. Ledende kretser i det republikanske parti leter febrilsk efter utveier for å forhindre ham fra å bli partiets presidentkandidat. Det gode med hans kandidatur måtte helst være at Hillary Clinton ville bli valgt med et overveldende flertall, men likevel, man kan aldri vite hvor folkemeningen fører hen.

Trumps seiersmarsj illustrerer i hvert fall hvor ille det kan gå når uopplyste og til vanlig indifferente velgere begynner å stemme efter beste skjønn og overbevisning. Å overlate utvelgelsen av statsledere til dem er en oppskrift på katastrofe. At det ikke går galt oftere enn det gjør skal vi prise oss lykkelige for. At det går bedre enn man kunne frykte skyldes at velgernes muligheter er som oftest sterkt begrensede på forhånd og begrensede til de makteliter som alt har etablert seg og vist seg styringsdyktige. Kandidatene i de etablerte partier har gått gradene; de udyktige og de uegnede er blitt sjaltet ut underveis, og igjen står slike som forstår å tale med to tunger, men også å forvalte en moderne stat. Så lenge maktelitene leverer et fredelig samfunn og stigende levestandard er velgerne fornøyde. Denne ordningen fungerer godt så lenge vi har noenlunde ukorrumperte eliter som konkurrer med hverandre med fredelige og noenlunde ærlige midler. Slik har det vært siden Annen verdenskrig i mesteparten av den rike del av verden og enda lenger i anglosaksiske og en del andre demokratiske pionerstater.

Men vi står nu ved en skillevei. Alt flere er av den oppfatning at elitene ikke lenger leverer. Misnøyen gjelder to områder. Først er det stagnasjonen i levestandarden. Den er kanskje mest utbredt i USA, hvor alt flere opplever stagnasjon eller endog nedgang i reallønn. Den tidligere overbevisning at ens efterkommere vil få det bedre enn man hadde det selv er blitt erstattet av det motsatte. I Europa gjelder misnøyen i større grad innvandring av fremmedkulturelle elementer, først og fremst muslimer. Disse har forlengst dannet sine egne ghettoer og subkulturer i selvpålagt isolasjon fra det øvrige samfunn. Det er fra andre generasjon i disse ghettoene som de islamske terrorister rekrutterer sine medlemmer. De etablerte makteliter i Vesteuropa har i sin misforståtte godvilje bygget opp et fiendtlig fremmedelement i sine egne samfunn og ikke hatt forstand til å legge om kursen når konsekvensene av deres politikk er blitt mer og mer åpenbare. De høster nu som de sådde. Vil det seg riktig ille blir Marie Le Pen neste president i Frankrike, Gert Wilders neste statsminister i Nederland, Storbritannia forlater EU og Boris Johnson blir statsminister til sommeren.

Og så var det opplysningsnivået til de amerikanske velgere. Står det så veldig mye bedre til her hjemme? Ernæringsfysiologene forteller oss «you are what you eat.» Vi kunne likeså godt si «you are what you read» eller kanskje snarere «watch.» I årevis har norske media fortalt oss om herligheten av «det multikulturelle samfunn» og likeså at verden står overfor en «klimakatastrofe» som endog lille Norge kunne gjøre noe med. Dette har hatt sin effekt på den almene opinion, men reaksjonen kan bli brutal nå det går opp for folk at de er blitt servert steiner for brød.