En av de statsledere som hadde selskap med den islandske
statsminister i de famøse Panama-papirer var presidenten i Argentina, Mauricio
Macri. Det gir grunn til eftertanke. Islands pengehistorie har nemlig meget til
felles med Argentinas. Begge land har i perioder hatt inflasjon som har løpt
løpsk og raskt tilintetgjort de penger godtroende småsparere måtte ha i banken.
Alle argentinere som har kunnet har flyttet sine penger til utlandet for å
unngå å bli flådd. Dette er en av årsakene til at i Argentina har den
økonomiske utvikling gått baklengs, et selskap den deler med fyrtårn som Cuba
og Nord-Korea. Island har unngått en så trist skjebne, men inflasjonens
herjinger illustreres av at i 1918 var en islandsk krone like meget verd som en
dansk. I dag er en islandsk krone verd 0,05 danske øre.
Islendinger er like lite interessert som argentinere i å bli
frarøvet sin formue gjennom pengepolitisk vanstyre og flytter derfor sine
penger til utlandet hvis de kan. Samtidig vil islandske regjeringer uansett
politisk kulør gjerne benytte seg av det som så fint heter selvstendig
pengepolitikk. Den går ut på å forringe pengeverdien for å håndtere
lønnsøkninger som ikke står i forhold til hva næringslivet kan bære. I Norge
har vi i disse dager en liten forsmak av hva det betyr, i form av fallende
kronekurs og tilsvarende fall i kjøpekraft. I forbifarten flås småsparerne. De
som i Norge har vært dumme nok til å sette penger i banken må finne seg i
renter som er lavere enn inflasjonen, og dertil blir disse «renteinntektene»
skattlagt og muligens også selve hovedstolen gjennom formueskatt.
Et ledd i denne selvstendige pengepolitikk er å forhindre at
folk kan unndra seg dens konsekvenser og flytte sine penger til utlandet. I
kjølvannet av den islandske bankkrise ble det ulovlig å flytte penger ut av
landet uten sentralbankens tillatelse. Alminnelige dødelige islendinger må
fremvise flybillett for å få ta med seg reisevaluta. Andre, mindre alminnelige
dødelige har sin formue plassert i skatteparadiser. Noen av dem tilhører den
styrende elite. Å møte seg selv i døren kan være et ubehagelig bekjentskap. Det
fikk den islandske statsminister erfare, bokstavelig talt, og det kostet ham
jobben. At én lov skal gjelde for Tor og en annen for Loke er ikke populært i
vår del av verden.
Det har også kommet for en dag at mange nordmenn har penger
plassert i ett eller annet skatteparadis. Reaksjonen i media har stort sett
vært indignasjon over at man unndrar seg å bidra til «fellesskapet.» Det
sistnevnte er staten, som tilsynelatende skal ha så meget bedre forstand til å
bruke våre penger enn vi har selv. Men det er kanskje mer fruktbart å se på
dette som en konsekvens av offentlig grådighet og overambisjon. Å bevare sin
formue er en del av selvbevarelsesdriften. Det hadde kanskje vært å foretrekke
hvis de formuende fikk bedre avkastning på pengene sine her hjemme; de kunne da
kanskje gjøre nytte i den hjemlige økonomi. Av ingenting vokser det ingenting.
Økonomisk vekst og velstand oppstår av investeringer i det private næringsliv.
Kapitalister drives ikke av veldedighet men av egennytte; de investerer kun
hvis de tror de kan få en rimelig avkastning. Den moderne velferdsstat ble
bygget på et blomstrende privat næringsliv. Hvis den planten visner og dør, kan
vi glemme velferdsstaten.
Det er noen ubehagelige likheter mellom kampen
mot skatteparadiser og kampen mot narkotika. Begge synes omtrent like
virkningsløse, annet enn å nøre opp under en gigantisk ulovlig industri eller,
i det minste, gråsoneindustri. Heldigvis er finansindustrien ikke voldelig som
narkoindustrien, men den er like omfangsrik og lukrativ. Man kan spørre
hvorfor. Er det fordi de styrende eliter selv har en fordel av dette? Noe av
virksomheten drives jo gjennom delvis statseide banker med komisk uvitenhet i
toppledelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar