De som krysser Middelhavet

Media rapporterer om hasardiøs seilas av emigranter fra Afrika over Middelhavet. Det er i den anledning på sin plass å minne om noen ubehagelige sannheter, og ikke bare slike som mediene fokuserer på og som har en tendens til å utløse innsats for verdensmesterskapet i barmhjertighet.

Mange av disse migrantene kommer fra Afrika sør for Sahara. De flykter fra fattigdom og elendighet. Noen tall kan fokusere oppmerksomheten. I tyveårsperioden 1980-2000 vokste befolkningen i utviklingslandene sør for Sahara med i underkant av tre prosent om året. Den økonomiske vekst klarte ikke å holde tritt med det; bruttonasjonalproduktet i disse landene vokste kun med ca. to prosent om året. Siden årtusenskiftet ser tingene bedre ut; befolkningen har fortsatt å øke som før, men bruttonasjonalproduktet har økt mer, med nesten seks prosent per år. Men velstanden er fortsatt i det fjerne; nasjonalinntekten pr. hode er under ti prosent av hva den er i EU og ca. fem prosent av hva den er i Norge, målt i kjøpekraftsparitet. Dertil kommer innbyrdeskriger, terrorisme og annen elendighet. Så det er ikke til å undres over at noen blir fristet til å komme seg over Middelhavet. Og det er mange potensielle migranter; det bor nesten én milliard mennesker i utviklingslandene i Afrika sør for Sahara.

Den befolkningsøkning som finner sted i Afrika sør for Sahara er betydelig større enn under Europas befolkningseksplosjon i 1800-årene. Fra 1870 til 1914 økte Europas befolkning med ca. én prosent om året. Men det ventet en annen slags virkelighet på den tidens unge europeere; de fleste fikk jobb i den hurtig fremvoksende industri, og mange emigrerte til Amerika eller Australia hvor de var en efterspurt arbeidskraft. Vi kjenner dette fra norsk historie. Befolkningsveksten 1815-1900 var én prosent pr. år. Samtidig var det betydelig utvandring, ofte mer enn en halv prosent pr. år i siste fjerdedel av 1800-årene.

Noen slik virkelighet venter ikke de unge afrikanere. Det foregår ingen industriell revolusjon i deres hjemland, men et lyspunkt er at den økonomiske vekst har tatt seg opp de siste årene. Og Europa lider ikke av mangel på arbeidskraft; den lider av mangel på investeringer og en forvokst offentlig sektor som i altfor mange land kommer til uttrykk i voksende offentlig gjeld. Europa er ikke en nærmest jomfruelig mark hvor de opprinnelige innbyggere kan skubbes til side og marginaliseres for å gi plass til en annen kultur; de som er der fra før er nok innstilt på å ta vare på sine privilegier og posisjoner. De som kommer utenfra blir den nye underklasse, lett identifiserbar på grunn av annen hudfarge og noen gang religion, med alt hva dertil hører. Integrasjon av fremmedkulturelle i europeiske land har så langt ikke vært noen ubetinget suksess. Fortsatt immigrasjon til Europa betyr mer dårlige nyheter fra den front.