Trump som president

Demokrati er en risikosport. Den er kjekk å ha når den fungerer, og fungere gjør den så lenge vi har kompetente og noenlunde ukorrumperte eliter som alternerer ved makten. Det faktum at en stor del av velgerne er uinformerte om og uinteresserte i politikk, og noen endog direkte dumme, har da begrensede skadevirkninger; vi får noenlunde kompetente regjeringer uansett hva de stemmer på. Men når velgerne mister tilliten til elitene og begynner å stemme efter beste overbevisning kan det gå fryktelig galt.

Og fryktelig galt har det også gått i inneværende år. Sist vår lyktes et knapt flertall av de britiske velgere å ytterligere marginalisere det en gang så mektige Storbritannia ved å stemme det ut av EU. Og for noen dager siden valgte et knapt mindretall av de amerikanske velgere Donald Trump som president. Mindretall? Ja, fordi det amerikanske system med valgmenn fra de forskjellige delstater av og til resulterer i at en kandidat får et mindretall av stemmene men et flertall av valgmennene.

Trumps kampanje burde vært et skoleeksempel i hvordan man diskvalifiserer seg selv som presidentkandidat. Valgpropagandaen besto av korte slagord, «programmet» av inkonsistente løfter, retorikken av ufyselig sjikane. Likevel ga den uttelling over all forventning. At det gikk som det gikk må jo være en bekreftelse på at en kritisk masse av velgerne er mottakelige for den slags.

Nu kan vi bare håpe at Trump som president gjør noe ganske annet enn han lovet i valgkampen. Og det er allerede lovende tegn på at han kanskje kommer til å gjøre det; at valgretorikken ikke var ment for noe annet enn å lure velgerne til å stemme for en kandidat som slett ikke hadde tenkt å holde hva han lovet. Det ville man normalt si hverken var ærlig eller ønskelig, men vi lever ikke i normale tider.

Og noen tegn er oppmuntrende. I sin tale på valgnatten la Trump om stilen så det monnet. Motkandidaten var ikke lenger korrumpert og full av svik, hun ble takket for sin gode innsats som utenriksminister og meget annet. Én dag senere erklærte Trump seg beæret av å få møte Obama, en mann hvis ærlighet og kompetanse han tidligere har trukket i tvil, for å si det forsiktig. Videre har han sagt seg villig til fortsatt å forsvare Sør-Korea og funnet positive trekk i Obamas helsereform, som han tidligere har lovet å forkaste.

Hva som vil skje med hans handelspolitikk og forsvarspolitikk vet vi ennu ikke, men det er kanskje lov å være forsiktig optimist. Uansett vil det ikke bli lett å omstøpe den handels- og forsvarspolitiske verdensorden USA mer enn noen annen har utformet over mer enn et halvt århundre.

Men noe tyder også på at Trump vil bli Trump. I sin tale på valgnatten snakket han om et gigantisk program for å gjenreise amerikansk infrastruktur; det skal bygges veier og flyplasser og meget annet. Samtidig skal skattene ned. Så hvem skal betale for dette gildet? Kinesere og andre som kjøper amerikanske statspapirer? Økte utgifter sammen med lavere skatter vil øke den amerikanske regjerings underskudd og gjeld, som jo allerede er nær et verdensrekord, målt i andel av bruttonasjonalprodukt. Men ikke engang amerikansk offentlig gjeld kan vokse uhemmet, det spørs kun hvordan den prosessen ender. Rentene kommer til å gå opp, og efterhvert vil det bli vanskeligere og vanskeligere å refinansiere eksisterende gjeld og ta opp ny. Det hele kan ende i inflasjon som løper løpsk og uthuler verdien av utestående gjeldspapirer. Det vil ikke akkurat øke appetitten for å kjøpe mer av den slags. Tillit til at regjeringer evner å betale sin gjeld har den leie vane å plutselig fordufte. Hvis det skulle skje med de amerikanske statspapirer, vil både den greske stat og de islandske banker være som krysninger på overflaten i sammenligning.

Det er blitt en floskel blant kommentariatet at Trump har appellert til de marginaliserte; dem som har mistet jobben, dem som er blitt fremmedgjort i eget land blant innvandrere, dem som er pinlig klar over å bli akterutseilt av så mange og da særlig de få prosent som synes å ha stukket av med mesteparten av den økonomiske vekst de siste tiårene. Kan hende det er noe i det, men er det ikke et paradoks at de har funnet sin drømmeprins i en tvilsom forretningsmann som har tjent seg rik på kasinoer og hoteller og som i løpet av sin karriere har gått konkurs flere ganger?

Europas sinte muslimer

Robert S. Leiken, en amerikansk statsviter og forfatter, har skrevet en solid og tankevekkende bok med tittelen «Europe’s Angry Muslims». Han tar for seg den muslimske innvandring til Europa, særlig Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Disse tre har valgt forskjellige veier for å håndtere de utfordringer den muslimske innvandring har skapt, fra i prinsippet trosblind, fargeblind og kompromissløs integrering (Frankrike) til toleranse av fremmedkulturelle parallellsamfunn (Storbritannia og Tyskland). Likevel er de blitt utsatt for samme type opprør fra mange i den andre og tredje generasjon efterkommere og som i alle tre land har ført til terrorudåd av dimensjoner.

Leiken beskriver hvordan europeiske land nærmest snublet inn i de innvandringsproblemer de nu må strides med. De første innvandrerne kom som temporær arbeidskraft; de fylte et udekket behov for land som hadde ofret storparten av den arbeidsføre generasjon for verdenskrigets vanvidd. Men efter endt tjeneste skulle fremmedarbeiderne reise hjem. Det skjedde imidlertid ikke. De fikk bli, og de fikk også ta til seg sine familier. Ikke sjelden skjedde denne type familiegjenforening gjennom giftermål mellom fetter og kusine, en tradisjon blant både pakistanske og tyrkiske muslimer, hvor den ene ektefelle ble hentet i utlandet. Noen husker kanskje innvandringsforbudet som ble innført i Norge i siste del av 1970-årene, efter at innvandringen fra Pakistan var blitt formidabel. Vel, det forbudet ble aldri mye mer enn en vits, ikke minst p.g.a. «familiegjenforeningen».

Skyggen av nazistenes ugjerninger var én viktig grunn til at få turte å være kritiske til fremmedkulturell innvandring, og de få som ytret seg ble beskylt for rasisme og det som verre er. Enoch Powell, en lovende engelsk politiker, snublet ut av sin karriere med en frimodig tale om «rivers of blood» som kunne oppstå av uhemmet innvandring til Storbritannia. Hans tale vekket stor oppsikt; mange fra den engelske arbeiderklasse gikk i tog for å støtte ham. Én utløsende faktor for hans tale var tilflytning av fremmedkulturelle innvandrere i arbeiderklassestrøk i hans valgkrets. Han fikk ublid behandling av den engelske elite. Daværende Toryleder, Edward Heath, kalte ham inn på teppet og ga ham sparken som kandidat for forsvarsminister i en Toryregjering. Ingen ringere enn Times of London fnøs av støtten fra den engelske arbeiderklasse og kalte dem en gjeng av tapere og dumrianer som mer enn noe annet fryktet konkurranse. Det er snublende likt det våre venstreorienterte sier om dem som støtter Trump.

Så nu er vi der, en eller to generasjoner senere og noen erfaringer rikere. Kanskje trodde den tidens liberale elite at deres nye landsmenn skulle bli som dem. Det er jo det som ligger i «integrering.» Kanskje trodde de, i en underforstått og aldri uttalt overlegenhet, at vår vestlige kultur var uimotståelig og så uendelig bedre enn den innvandrerne hadde forlatt at det ikke kunne bli noe spørsmål om hva de kom til å velge, enn si deres efterkommere.

Det er imidlertid ikke den første generasjon innvandrere som står for det muslimske opprør; det er individer fra annen og tredje generasjon som ikke finner seg til rette, gjør opprør med sine omgivelser, og da ikke minst sine foreldre, og søker tilflukt i en aggressiv versjon av islam. Denne versjonen av islam er blitt et oppholdssted for tapere, også av europeisk opprinnelse; det er ikke så helt få som har konvertert til islam, med den påfølgende intoleranse og aggressivitet som gjerne kjennetegner de nylig omvendte.

Man kan diskutere om de europeiske eliter kan bebreides for naivitet og mangel på forutseende. Folk av forskjellig etnisk opphav eller med forskjellig religion har det ikke alltid lett å leve side om side. Ingen skal misunne de land som har slike problemer og må håndtere dem. Å bevisst pådra seg slike problemer er ganske enkelt dumt. At de skandinaviske land ble så fremgangsrike økonomisk og sosialt blir gjerne tilskrevet det faktum at de hadde en ganske ensartet befolkning. Det har de ikke lenger.

De europeiske eliter er i ferd med å miste tilliten blant sine velgere p.g.a. sin innvandringspolitiske naivitet. Om de kan gjenvinne den ved å si stopp gjenstår å se, men det er i alle fall verd et forsøk. Men inntil videre er vi i krig med fundamentalistisk islam. Den krigen blir ikke vunnet med fredelige midler alene, like lite som andre kriger. Første etappe blir å utrydde den terrorstat som er blitt etablert i deler av Syria og Irak og som har vært en magnet og en inspirasjon for de opprørske islamske ungdommer i Europa. Dernest trenger vi streng overvåking og sensur av de fundamentalistiske predikanter som tiltrekker seg og rekrutterer forvirrede ungdommer, med påfølgende fengsling eller utvisning.

De som imidlertid har mest å frykte fra fundamentalistisk islam er de muslimer som ønsker å leve i fred og fordragelighet med europeere og fremme sitt eget og sine familiers ve og vel. Det er ikke til å unngå at deres trosfrenders ugjerninger bidrar til frykt for og diskriminering av muslimer i alminnelighet. De burde ha all interesse av å rydde opp i egne rekker.