Trump som president

Demokrati er en risikosport. Den er kjekk å ha når den fungerer, og fungere gjør den så lenge vi har kompetente og noenlunde ukorrumperte eliter som alternerer ved makten. Det faktum at en stor del av velgerne er uinformerte om og uinteresserte i politikk, og noen endog direkte dumme, har da begrensede skadevirkninger; vi får noenlunde kompetente regjeringer uansett hva de stemmer på. Men når velgerne mister tilliten til elitene og begynner å stemme efter beste overbevisning kan det gå fryktelig galt.

Og fryktelig galt har det også gått i inneværende år. Sist vår lyktes et knapt flertall av de britiske velgere å ytterligere marginalisere det en gang så mektige Storbritannia ved å stemme det ut av EU. Og for noen dager siden valgte et knapt mindretall av de amerikanske velgere Donald Trump som president. Mindretall? Ja, fordi det amerikanske system med valgmenn fra de forskjellige delstater av og til resulterer i at en kandidat får et mindretall av stemmene men et flertall av valgmennene.

Trumps kampanje burde vært et skoleeksempel i hvordan man diskvalifiserer seg selv som presidentkandidat. Valgpropagandaen besto av korte slagord, «programmet» av inkonsistente løfter, retorikken av ufyselig sjikane. Likevel ga den uttelling over all forventning. At det gikk som det gikk må jo være en bekreftelse på at en kritisk masse av velgerne er mottakelige for den slags.

Nu kan vi bare håpe at Trump som president gjør noe ganske annet enn han lovet i valgkampen. Og det er allerede lovende tegn på at han kanskje kommer til å gjøre det; at valgretorikken ikke var ment for noe annet enn å lure velgerne til å stemme for en kandidat som slett ikke hadde tenkt å holde hva han lovet. Det ville man normalt si hverken var ærlig eller ønskelig, men vi lever ikke i normale tider.

Og noen tegn er oppmuntrende. I sin tale på valgnatten la Trump om stilen så det monnet. Motkandidaten var ikke lenger korrumpert og full av svik, hun ble takket for sin gode innsats som utenriksminister og meget annet. Én dag senere erklærte Trump seg beæret av å få møte Obama, en mann hvis ærlighet og kompetanse han tidligere har trukket i tvil, for å si det forsiktig. Videre har han sagt seg villig til fortsatt å forsvare Sør-Korea og funnet positive trekk i Obamas helsereform, som han tidligere har lovet å forkaste.

Hva som vil skje med hans handelspolitikk og forsvarspolitikk vet vi ennu ikke, men det er kanskje lov å være forsiktig optimist. Uansett vil det ikke bli lett å omstøpe den handels- og forsvarspolitiske verdensorden USA mer enn noen annen har utformet over mer enn et halvt århundre.

Men noe tyder også på at Trump vil bli Trump. I sin tale på valgnatten snakket han om et gigantisk program for å gjenreise amerikansk infrastruktur; det skal bygges veier og flyplasser og meget annet. Samtidig skal skattene ned. Så hvem skal betale for dette gildet? Kinesere og andre som kjøper amerikanske statspapirer? Økte utgifter sammen med lavere skatter vil øke den amerikanske regjerings underskudd og gjeld, som jo allerede er nær et verdensrekord, målt i andel av bruttonasjonalprodukt. Men ikke engang amerikansk offentlig gjeld kan vokse uhemmet, det spørs kun hvordan den prosessen ender. Rentene kommer til å gå opp, og efterhvert vil det bli vanskeligere og vanskeligere å refinansiere eksisterende gjeld og ta opp ny. Det hele kan ende i inflasjon som løper løpsk og uthuler verdien av utestående gjeldspapirer. Det vil ikke akkurat øke appetitten for å kjøpe mer av den slags. Tillit til at regjeringer evner å betale sin gjeld har den leie vane å plutselig fordufte. Hvis det skulle skje med de amerikanske statspapirer, vil både den greske stat og de islandske banker være som krysninger på overflaten i sammenligning.

Det er blitt en floskel blant kommentariatet at Trump har appellert til de marginaliserte; dem som har mistet jobben, dem som er blitt fremmedgjort i eget land blant innvandrere, dem som er pinlig klar over å bli akterutseilt av så mange og da særlig de få prosent som synes å ha stukket av med mesteparten av den økonomiske vekst de siste tiårene. Kan hende det er noe i det, men er det ikke et paradoks at de har funnet sin drømmeprins i en tvilsom forretningsmann som har tjent seg rik på kasinoer og hoteller og som i løpet av sin karriere har gått konkurs flere ganger?