«Populist» er flittig brukt som negativ karakteristikk. Det
er ikke uten ironi. Det betyr nemlig en som appellerer til et betydelig
folketall, kanskje endog et flertall. Det skulle man kanskje ikke tro var så
ille, sett i et demokratisk perspektiv.
Men folkemeningen har sine svake sider. Den kan være
uopplyst og endog direkte skadelig til og med for sine egne interesser. Vi har
i det siste fått en del advarsler. Brexit er en av dem, en annen er Trumps
triumftog til det Hvite hus og Hillary Clintons «deplorables». Og så var det
Silvio Berlusconi og Beppe Grillo. Intet demokrati kan fungere uten en solid porsjon
opplyst enevelde, for å korrigere det uopplyste folkevelde.
Er det dette våre korsfarere mot populismen har i tankene?
Det ville være forståelig, men de unnlater i så tilfelle å si det rett ut. Men
det finnes en annen fortolkning på deres utbrudd om populismen, nemlig at de
misliker dem som har en annen mening, uansett hvor velbegrunnet den måtte være.
Derfor må motstanderen tjæres og fjæres så godt det går og stilles ut til
alminnelig beskuelse. Og verst av alt, tenk hvis de hordene der ute som har en
annen mening får en talsperson i offentlige fora? Det ville nok ikke være uten
legitimitet, i demokratiets navn. Og tenk hvis disse politisk ukorrekte
meninger var minst like velbegrunnet som de det selvutnevnte meningspoliti har
tilegnet seg.
