Populisme

«Populist» er flittig brukt som negativ karakteristikk. Det er ikke uten ironi. Det betyr nemlig en som appellerer til et betydelig folketall, kanskje endog et flertall. Det skulle man kanskje ikke tro var så ille, sett i et demokratisk perspektiv.

Men folkemeningen har sine svake sider. Den kan være uopplyst og endog direkte skadelig til og med for sine egne interesser. Vi har i det siste fått en del advarsler. Brexit er en av dem, en annen er Trumps triumftog til det Hvite hus og Hillary Clintons «deplorables». Og så var det Silvio Berlusconi og Beppe Grillo. Intet demokrati kan fungere uten en solid porsjon opplyst enevelde, for å korrigere det uopplyste folkevelde.

Er det dette våre korsfarere mot populismen har i tankene? Det ville være forståelig, men de unnlater i så tilfelle å si det rett ut. Men det finnes en annen fortolkning på deres utbrudd om populismen, nemlig at de misliker dem som har en annen mening, uansett hvor velbegrunnet den måtte være. Derfor må motstanderen tjæres og fjæres så godt det går og stilles ut til alminnelig beskuelse. Og verst av alt, tenk hvis de hordene der ute som har en annen mening får en talsperson i offentlige fora? Det ville nok ikke være uten legitimitet, i demokratiets navn. Og tenk hvis disse politisk ukorrekte meninger var minst like velbegrunnet som de det selvutnevnte meningspoliti har tilegnet seg.