Sykkelmani

Det brukes mye penger på tilrettelegging for sykling, mer enn den synes å være verd. I disse dager leser vi om Sykkel-VMs dundrende konkurs. I flere år er det blitt anlagt sykkelstier i Bergen, noen meget sparsommelig brukt. I nærheten av busstasjonen på Sartor Senter er det blitt reist et skur i perforert aluminium, ikke så altfor estetisk tiltalende. Skuret er låst med en finurlig mekanisme, men man kan kikke gjennom hullene i veggen. Innenfor er det flotte sykkelstativer, men de står tomme allesammen. Antakelig er det meningen at man skal sykle dit og ta bussen videre, men det ser ikke ut til å slå godt an.

Ute på NHH er det anlagt en imponerende parkering for sykler rett utenfor hovedinngangen. Den har vært der i fire år og har plass til drøyt hundre sykler. Jeg har for vane når jeg gå forbi å telle syklene som står der. Det er ganske lett; på det meste har jeg sett tre. Jeg antar at denne sykkelparkeringen er kommet som et påbud fra en eller annen planleggingsmyndighet. NHHs ledelse er nok for godt informert om trafikkvanene til NHHs ansatte og studenter for å ha funnet på dette selv.

All denne sykkelsatsingen er tilkommet får å få folk til å sykle heller enn å kjøre bil. Men hverken byens topografi eller klima er særlig sykkelvennlig, for å si det forsiktig. Antakelig bunner denne sykkelsatsingen i en omsorg for å redde verden. Men de som står bak denne politikken bør ta inn over seg at biltrafikk i Norge er fullstendig uten betydelse for verdens klima, selv om man måtte tro at det trues av kulldioksidutslipp. Det er ingen grunn for tilrettelegging for sykkeltrafikk i en by som ikke er særlig egnet til sykling. Entusiasmen for de nevnte sykkelparkeringer taler da også sitt tydelige sprog.