NATOs mastodontøvelse er over. Den kan ha beroliget noen som
ble foruroliget av Trumps uttalelser om at NATO var utgått på dato og at
amerikanerne var gått lei av å betale for det som egentlig skal være Europas
forsvar.
Var den et spill for galleriet? Det tok dager og uker for
kjøretøyer å komme fra det europeiske kontinent til Norge. Vil man få en slik
tidsfrist i tilfelle krig? Eller burde man kanskje ha beredskapen nærmere til
hånds?
Det er ingen tvil om at amerikanske styrker spilte
hovedrollen i denne øvelsen. Da bør man kanskje stille seg spørsmålet hva USA
egentlig har for interesse av å forsvare fjerne landområder som norskekysten.
Det er liten grunn til å la seg rive med av floskler om frihet og demokrati.
Ingen makt, stor eller liten, har noensinne brukt sine militære styrker for noe
annet enn å forsvare sine interesser. Amerikanerne hadde i sin tid interesse av
å forsvare norskekysten mot en eventuell sovjetisk krenking, og så fulgte norsk
suverenitet og demokrati med på kjøpet. Sovjetunionen var i sin tid USAs
utfordrer, og amerikanerne forsøkte så godt de kunne å demme opp for dens
utvidelse av sin interessesfære utover det de var blitt enige om under Den annen
verdenskrig. Norskekysten var selvsagt av stor interesse i den sammenheng; det
var viktig å ha en alliert på et territorium som var nærmeste nabo til den sovjetiske
nordflåtes baser på Kola og enda viktigere å sikre seg at ikke Sovjetunionen
kunne etablere flåtebaser i selve Norge.
Men nu? Vi lever ikke lenger i en bipolar verden; Kina er
USAs viktigste utfordrer og dens betydning kommer bare til å øke i fremtiden.
Russland er ikke det Sovjetunionen var; det er ikke lenger USAs hovedutfordrer
i en multipolar verden. Det er grunn til å tro—for ikke å si frykte—at USAs
interesse for norskekysten vil bli betydelig mindre i årene som kommer. For det
første kommer de å få alt mer å gjøre med å hamle opp mot Kina. Hvordan kommer
de til å prioritere det i forhold til konkurransen med Russland? Og hva med
evnen? Den er ikke lenger hva den var. Amerikansk produksjonsevne og teknologi
dominerer ikke andre lands i den grad den gjorde i de første tiår efter Annen
verdenskrig. Og så har vi statsfinansene. Den amerikanske regjering har i mange
år hatt et vedvarende underskudd på sitt budsjett og bygget opp en statsgjeld
som nærmer seg verdenskrigsproporsjoner. Det er ingen tegn til at det snur
under Trump; tvert imot så blir det bare verre. Det betyr i sin tur at alt mer
av amerikanske statsutgifter vil gå med til å betale renter av gjeld, til
fortrengsel for andre utgifter, også militærutgifter. Da må de begynne å
prioritere hardere.
Og hvordan vil de så vurdere utgiftene til NATO i den
sammenheng? Det europeisk-amerikanske forsvarssamarbeid har desto bedre vilkår
som amerikanerne har større ambisjoner om verdensherredømme. Det er ikke i vår
interesse at de ambisjonene skaleres ned, men det er man antakelig i ferd med å
gjøre. Kanskje amerikanerne kunne leve aldeles utmerket med at russerne tok seg
til rette langs norskekysten. Den er jo ganske langt hjemmefra.
