NATO og Norge

NATOs mastodontøvelse er over. Den kan ha beroliget noen som ble foruroliget av Trumps uttalelser om at NATO var utgått på dato og at amerikanerne var gått lei av å betale for det som egentlig skal være Europas forsvar.

Var den et spill for galleriet? Det tok dager og uker for kjøretøyer å komme fra det europeiske kontinent til Norge. Vil man få en slik tidsfrist i tilfelle krig? Eller burde man kanskje ha beredskapen nærmere til hånds?

Det er ingen tvil om at amerikanske styrker spilte hovedrollen i denne øvelsen. Da bør man kanskje stille seg spørsmålet hva USA egentlig har for interesse av å forsvare fjerne landområder som norskekysten. Det er liten grunn til å la seg rive med av floskler om frihet og demokrati. Ingen makt, stor eller liten, har noensinne brukt sine militære styrker for noe annet enn å forsvare sine interesser. Amerikanerne hadde i sin tid interesse av å forsvare norskekysten mot en eventuell sovjetisk krenking, og så fulgte norsk suverenitet og demokrati med på kjøpet. Sovjetunionen var i sin tid USAs utfordrer, og amerikanerne forsøkte så godt de kunne å demme opp for dens utvidelse av sin interessesfære utover det de var blitt enige om under Den annen verdenskrig. Norskekysten var selvsagt av stor interesse i den sammenheng; det var viktig å ha en alliert på et territorium som var nærmeste nabo til den sovjetiske nordflåtes baser på Kola og enda viktigere å sikre seg at ikke Sovjetunionen kunne etablere flåtebaser i selve Norge.      

Men nu? Vi lever ikke lenger i en bipolar verden; Kina er USAs viktigste utfordrer og dens betydning kommer bare til å øke i fremtiden. Russland er ikke det Sovjetunionen var; det er ikke lenger USAs hovedutfordrer i en multipolar verden. Det er grunn til å tro—for ikke å si frykte—at USAs interesse for norskekysten vil bli betydelig mindre i årene som kommer. For det første kommer de å få alt mer å gjøre med å hamle opp mot Kina. Hvordan kommer de til å prioritere det i forhold til konkurransen med Russland? Og hva med evnen? Den er ikke lenger hva den var. Amerikansk produksjonsevne og teknologi dominerer ikke andre lands i den grad den gjorde i de første tiår efter Annen verdenskrig. Og så har vi statsfinansene. Den amerikanske regjering har i mange år hatt et vedvarende underskudd på sitt budsjett og bygget opp en statsgjeld som nærmer seg verdenskrigsproporsjoner. Det er ingen tegn til at det snur under Trump; tvert imot så blir det bare verre. Det betyr i sin tur at alt mer av amerikanske statsutgifter vil gå med til å betale renter av gjeld, til fortrengsel for andre utgifter, også militærutgifter. Da må de begynne å prioritere hardere.

Og hvordan vil de så vurdere utgiftene til NATO i den sammenheng? Det europeisk-amerikanske forsvarssamarbeid har desto bedre vilkår som amerikanerne har større ambisjoner om verdensherredømme. Det er ikke i vår interesse at de ambisjonene skaleres ned, men det er man antakelig i ferd med å gjøre. Kanskje amerikanerne kunne leve aldeles utmerket med at russerne tok seg til rette langs norskekysten. Den er jo ganske langt hjemmefra.