Det har vært påfallende tyst om den saken som sannsynligvis
er den viktigste årsak til Fremskrittspartiets utmarsj fra regjeringskontorene –
bompengeopprøret sist sommer. Fremskrittspartiets prinsipielle holdning til
bompenger er velkjent, og det er også velkjent at aldri har det vært krevd inn
mer bompenger enn nu når Fremskrittspartiet har hatt både finansminister og
samferdselsminister i seks år. Jeg skal ikke klandre partiet for å ha
prioritert veibygging foran kutt i bompenger når den politiske virkelighet er
slik at man ikke kan få til begge deler samtidig. Det er imidlertid også klart
at et slikt kompromiss må gå på troverdigheten løs. Hadde partiet fortsatt som
før, risikerte det å miste en stor del av sine velgere til Bompengepartiet eller
hva Folkeaksjonen mot bompenger måtte finne på å kalle seg dersom de stiller
til neste Stortingsvalg. Det er meget sannsynlig at et slikt parti ville prøvd
å overta mange andre av Fremskrittspartiets hjertesaker. Det ville ikke gjort
saken lettere for Fremskrittspartiet.
Fremskrittspartiets dilemma er at de er rykende uenige med
de fleste, og muligens alle, andre partier på Stortinget i en rekke saker. Skal
de få til noe, må de inngå kompromisser med andre. Det kan gå på troverdigheten
løs. Og det er ikke alltid enkelt å gjøre opp et regnestykke om hva som er
oppnådd og om det er verdt alle kompromissene. Det er det uansett ikke om det
ødelegger troverdigheten.
I et politisk landskap hvor partiene er i grunn enige om de
fleste ting og uenigheten går på bagateller man forsøker blåse opp for å
profilere seg er det ikke vanskelig å inngå kompromisser, og de behøver da ikke
heller å bety så meget for troverdigheten; den går da hovedsakelig ut på hvor
godt de enkelte ministre forvalter sine saker. Men i et samfunn som er dypt
splittet i prinsipielt viktige saker går ikke det så bra. Det norske samfunn
har de siste tiårene gått fra å være et samfunn hvor det hersker vidtgående
enighet om de viktige ting til ett som er dypt splittet i viktige saker. For
tyve år siden var det bred enighet om at oljen på norsk sokkel er en av de
største velsignelser som har kommet det norske samfunn til gode. Nu finnes det
en høylytt protestbevegelse mot denne bærebjelken i norsk økonomi, og ledende
aviser intervjuer folk som synes å skamme seg for å ha en fortid i
oljenæringen. De siste tiårene har det foregått en formidabel fremmedkulturell
innvandring til Norge. Alle innvandrere tar med seg det som er lettest å bære –
sin kultur og tradisjoner. Det har vist seg at i den bagasjen er det mye det
norske samfunn kunne vært foruten.
Det er ingen tvil om at skepsis mot fremmedkulturell innvandring
er utbredt i det norske samfunn, og det er heller ingen tvil om at det også er
stor skepsis mot den energi- og klimapolitikk som for tiden later til å ha et
stort gjennomslag på Stortinget. Det ville ikke bare være underlig men også
sterkt beklagelig hvis ikke disse synspunkter ble behørig fremmet og
representert på Stortinget. Dilemmaet er selvsagt at det eller de partier som
står for en slik politikk og konsekvent står ved sitt standpunkt kan ha lang
vei til regjeringskontorene, men det er ikke dermed sagt at de er uten
innflytelse. Både Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna har snudd opp og ned
på innvandringspolitikken i disse landene selv om de ikke anses som stuerene av
de fisefine. På kort tid er Sveriges Socialdemokratiska Parti blitt halvert og
har mistet mange av de velgere de utga seg for å representere – alminnelige arbeidsfolk
uten høyere utdanning. Den samme utvikling er godt i gang i Norge.
Det er en del å ta itu med hvis Fremskrittspartiet vil
profilere seg som et parti i seriøs opposisjon til det rådende
Stortingsflertall. Innvandringspolitikken er en av dem, bompengene en annen.
Men bompengene er i grunn bare toppen av et isfjell, en hoderystende gal
energi- og klimapolitikk. Én ting er at det såkalte klimaproblem er sterkt
overdrevet, en annen at de tiltak Norge gjør for å ordne opp i saken er
fullstendig uten virkning og som et slag i vinden; samtidig som Norge med
betydelige ulemper og omkostninger forsøker å redusere sine utslipp av
klimagasser, øker de ufortrødent i verdens utviklingsland hvor flertallet av
verdens befolkning bor og hvor behovet for billig energi er størst. Fremskrittspartiet
kunne, og burde, måle svart med bred pensel over det såkalte grønne skifte som
ikke eksisterer andre steder enn i fantasien til politikere uten nødvendig
kunnskap og bakkekontakt. Partiet vil selvfølgelig få høre at det er i utakt
med vitenskapen og at det forsøker å appellere til kunnskapsløse folk uten
høyere utdannelse. Det vil de få høre fra den klikk som daglig fyller våre såkalt
ledende aviser med svada og hvorav antakelig de fleste var enten for dumme
eller for late til å ta itu med skikkelig vitenskap og satset heller på
journalisthøyskole eller samfunns«vitenskap». På det grunnlaget ble de
journalister.
