Den usynlige elefant i regjeringskontorene

Det har vært påfallende tyst om den saken som sannsynligvis er den viktigste årsak til Fremskrittspartiets utmarsj fra regjeringskontorene – bompengeopprøret sist sommer. Fremskrittspartiets prinsipielle holdning til bompenger er velkjent, og det er også velkjent at aldri har det vært krevd inn mer bompenger enn nu når Fremskrittspartiet har hatt både finansminister og samferdselsminister i seks år. Jeg skal ikke klandre partiet for å ha prioritert veibygging foran kutt i bompenger når den politiske virkelighet er slik at man ikke kan få til begge deler samtidig. Det er imidlertid også klart at et slikt kompromiss må gå på troverdigheten løs. Hadde partiet fortsatt som før, risikerte det å miste en stor del av sine velgere til Bompengepartiet eller hva Folkeaksjonen mot bompenger måtte finne på å kalle seg dersom de stiller til neste Stortingsvalg. Det er meget sannsynlig at et slikt parti ville prøvd å overta mange andre av Fremskrittspartiets hjertesaker. Det ville ikke gjort saken lettere for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets dilemma er at de er rykende uenige med de fleste, og muligens alle, andre partier på Stortinget i en rekke saker. Skal de få til noe, må de inngå kompromisser med andre. Det kan gå på troverdigheten løs. Og det er ikke alltid enkelt å gjøre opp et regnestykke om hva som er oppnådd og om det er verdt alle kompromissene. Det er det uansett ikke om det ødelegger troverdigheten.

I et politisk landskap hvor partiene er i grunn enige om de fleste ting og uenigheten går på bagateller man forsøker blåse opp for å profilere seg er det ikke vanskelig å inngå kompromisser, og de behøver da ikke heller å bety så meget for troverdigheten; den går da hovedsakelig ut på hvor godt de enkelte ministre forvalter sine saker. Men i et samfunn som er dypt splittet i prinsipielt viktige saker går ikke det så bra. Det norske samfunn har de siste tiårene gått fra å være et samfunn hvor det hersker vidtgående enighet om de viktige ting til ett som er dypt splittet i viktige saker. For tyve år siden var det bred enighet om at oljen på norsk sokkel er en av de største velsignelser som har kommet det norske samfunn til gode. Nu finnes det en høylytt protestbevegelse mot denne bærebjelken i norsk økonomi, og ledende aviser intervjuer folk som synes å skamme seg for å ha en fortid i oljenæringen. De siste tiårene har det foregått en formidabel fremmedkulturell innvandring til Norge. Alle innvandrere tar med seg det som er lettest å bære – sin kultur og tradisjoner. Det har vist seg at i den bagasjen er det mye det norske samfunn kunne vært foruten.

Det er ingen tvil om at skepsis mot fremmedkulturell innvandring er utbredt i det norske samfunn, og det er heller ingen tvil om at det også er stor skepsis mot den energi- og klimapolitikk som for tiden later til å ha et stort gjennomslag på Stortinget. Det ville ikke bare være underlig men også sterkt beklagelig hvis ikke disse synspunkter ble behørig fremmet og representert på Stortinget. Dilemmaet er selvsagt at det eller de partier som står for en slik politikk og konsekvent står ved sitt standpunkt kan ha lang vei til regjeringskontorene, men det er ikke dermed sagt at de er uten innflytelse. Både Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna har snudd opp og ned på innvandringspolitikken i disse landene selv om de ikke anses som stuerene av de fisefine. På kort tid er Sveriges Socialdemokratiska Parti blitt halvert og har mistet mange av de velgere de utga seg for å representere – alminnelige arbeidsfolk uten høyere utdanning. Den samme utvikling er godt i gang i Norge.

Det er en del å ta itu med hvis Fremskrittspartiet vil profilere seg som et parti i seriøs opposisjon til det rådende Stortingsflertall. Innvandringspolitikken er en av dem, bompengene en annen. Men bompengene er i grunn bare toppen av et isfjell, en hoderystende gal energi- og klimapolitikk. Én ting er at det såkalte klimaproblem er sterkt overdrevet, en annen at de tiltak Norge gjør for å ordne opp i saken er fullstendig uten virkning og som et slag i vinden; samtidig som Norge med betydelige ulemper og omkostninger forsøker å redusere sine utslipp av klimagasser, øker de ufortrødent i verdens utviklingsland hvor flertallet av verdens befolkning bor og hvor behovet for billig energi er størst. Fremskrittspartiet kunne, og burde, måle svart med bred pensel over det såkalte grønne skifte som ikke eksisterer andre steder enn i fantasien til politikere uten nødvendig kunnskap og bakkekontakt. Partiet vil selvfølgelig få høre at det er i utakt med vitenskapen og at det forsøker å appellere til kunnskapsløse folk uten høyere utdannelse. Det vil de få høre fra den klikk som daglig fyller våre såkalt ledende aviser med svada og hvorav antakelig de fleste var enten for dumme eller for late til å ta itu med skikkelig vitenskap og satset heller på journalisthøyskole eller samfunns«vitenskap». På det grunnlaget ble de journalister.