Mitt syn på klimaspørsmålet

(Jeg ble nylig kontaktet av en student ved Universitetet i Bergen som vill ha et interview i forbindelse med en masteroppgave om Klimarealistene. Jeg foreslo isteden å sende henne et skriv med mine synspunkter på saken, hvilket hun var interessert i, og siden har jeg ikke hørt mer.)

Mitt syn på klimaspørsmålet tar, naturlig nok, utgangspunkt i sammenhengen mellom bruken av energi og økonomisk vekst. Kulldioksid er den viktigste av klimagassene, og størsteparten av utslippene kommer fra fossile brensler. Når man så tar i betraktning at over 80% av verdens primærenergi kommer fra fossile brensler, spør man seg hvordan det kunne være mulig å redusere bruken av disse energibærerne til omtrent null uten at det fikk konsekvenser for vår levemåte og videre økonomisk vekst i utviklingslandene. Svaret på det er ganske enkelt; det lar seg ikke gjøre, i hvert fall ikke i overskuelig tid. Vi har i nesten tredve år snakket om nødvendigheten av å utvikle fornybare energikilder. Mye er blitt investert i solsellepaneler og vindkraft. Resultatet er magert. Disse energikildene bidrar ikke med mer enn 3% av vår primærenergi, så det er åpenbart langt frem. Eneste troverdige erstatning for fossile brensler er kjernekraft, men merkelig nok synes den ikke å ha mye vind i seilene blant dem som er opptatt av klimaspørsmålet.

Det er også relevant å merke seg at verdens utviklingsland er påfallende lite opptatt av å redusere utslipp av klimagasser. Isteden øker de sitt forbruk av fossile brensler år efter år og dermed sine utslipp med i noen tilfeller tosifrede prosentsatser pr. år. Forklaringen er åpenbar; de har ikke til hensikt å bli hengende fast i fattigdommen, og alternative energikilder er for dyre og upraktiske. Heller ikke verdens rike land har så altfor meget å skryte av. Tyskland er det land som kanskje har satset mest bevisst på overgang til fornybar energi, men de tyske utslippene av kulldioksid har forblitt på stedet hvil de siste ti årene eller mer. Årsakene er to: (i) De må bruke kull når solen ikke skinner og vinden ikke blåser, og (ii) de har også begynt å stenge ned kjernekraftverkene. Det siste er det dummeste de kunne finne på hvis de var opptatt av klimaspørsmålet. Nedgangen i kulldioksidutslipp i andre rike land, som f.eks. England og USA, skyldes overgang til naturgass i kraftverkene og også det at de nu importerer mye av de energiintensive varer de forbruker fra utviklingsland.

Dersom verden skulle mene alvor med å redusere utslippene av kulldioksid, så måtte vi gå tilbake flere tiår i levestandard og sette kroken på døren for økonomisk vekst i utviklingslandene. Da blir det naturlig å stille spørsmålet om ikke kuren er verre enn sykdommen. Det er da også den konklusjon jeg er kommet frem til.

Og så til sykdommen. Det hevdes at verdenstemperaturen vil stige med et flertall grader mot slutten av dette århundre hvis vi ikke reduserer utslippene av klimagasser kraftig. Dette er basert på flere klimamodeller som blir behørig referert i rapportene fra FNs Klimapanel. Vi har jo snart 30 års erfaring med disse modellene, så det første man spør seg er hvor godt deres forutsigelser har stått seg over denne perioden. Den femte rapporten fra FNs Klimapanel i 2013 viste en figur (IPCC Fifth Assessment Report I, s. 1011) som sammenlignet prognosene fra et antall klimamodeller med den virkelige oppvarming. I den kunne man se at den virkelige temperaturutvikling har krøpet langs bunnen av det intervallet klimamodellenes spådommer faller innenfor. Klimapanelets rapport mente faktisk at dette var en utfordring for klimavitenskapen. Et oppdatert diagram («Climate Models vs Observations: 2019 Update av Ross McKitrick, University of Guelph, November 11, 2019) viser at overensstemmelsen mellom klimamodellenes forutsigelser og faktisk temperaturutvikling ikke er blitt noe særlig bedre.

Dette forteller i hvert fall meg at klimaets sensitivitet for kulldioksidkonsentrasjon er langt mindre enn antatt. Faktisk er klimapanelets anslag på dette meget usikkert; de snakker om et intervall fra 1 til 5 grader (sensitiviteten er oppvarming til følge av fordobling av klimagasser i atmosfæren). Jeg prøver jo å følge litt med i diskusjonen blant vitenskapsfolk om disse spørsmålene og har fått med meg at det er vidt forskjellige syn på hvor stor denne sensitiviteten er, men alle er enige om at den er usikker. Det blir da påpekt at denne sensitiviteten er følsom for hvor mye mer vanndamp det blir i luften ved høyere global temperatur. Dette er meget usikkert, og ikke har vi noe erfaringsgrunnlag å vise til heller; denne presumptive økningen i vanndamp og dens effekter er programmert inn i klimamodellene. Vanndamp er nemlig den langt viktigste klimagassen, og en prosentvis liten økning i vanndamp kan få store konsekvenser for temperaturen. Flere klimavitenskapsfolk har påpekt at det er denne tilbakevirkende effekten fra økt vanndamp som forårsaker de modellerte katastrofetemperaturer heller enn den direkte effekten av økt konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren.

En annen årsak til at klimamodellene har bommet kan være at den oppvarming vi har sett ikke er noe annet enn naturlig variasjon. Klimaet i verden har alltid variert. Vi hadde den lille istid fra ca 1300 til 1800. Verst var det i 1600 årene. Det var antakelig like varmt eller varmere i Vikingetiden enn det er nu. Disse variasjonene i temperatur har man selvsagt ikke målt, men de gjenspeiles i treringer og mye annet som indikerer vekstforholdene så og så langt tilbake i tid. Jeg vokste opp i nærheten av Europas største isbre (Vatnajökull). Jeg overdriver bare litt hvis jeg sier at jeg så den smelte foran øynene på meg. Den har trukket seg tilbake flere kilometer på en del hold; det er en 200 meter dyp lagune hvor det i 1900 var flere hundre meter tykk isbre, og fjell har kommet opp av isen. Det tyder jo på oppvarming. Men så er det det at breen skred frem i årene før 1800. Gårder og tun ble ødelagt. Av islandske breforskere har jeg lært at Vatnajökull i landnamstiden godt kan ha vært betraktelig mindre enn nu. Og så har vi varmeperioden i 1920 og -30 årene hvor issmeltingen på Svalbard og på Grønland var omtrent som nu.

For meg synes det åpenbart uråd å si med noen sikkerhet hvor mye av oppvarmingen i den senere tid er menneskeskapt og hvor mye som skyldes naturlige variasjoner vi ikke får gjort noe med. Ingen meg bekjent nekter at drivhusgasser kan ha en oppvarmende effekt på atmosfæren; uenigheten gjelder hvor stor denne effekten er, og klimamodellenes manglende treffsikkerhet indikerer at den ikke er særlig stor.

Og så da til konsekvensene. Hva vil skje til følge av en oppvarming på si eller så mange grader? Her er usikkerheten enda større. Mennesket har jo tilpasset seg klimaforhold som er svært forskjellige; vi er spredt over hele kloden fra Thule til Terra del Fuego og alt der i mellom. Endret klima vil kreve tilpasning. Noen steder kan det bli varmere, andre kanskje koldere, og noen steder kan det bli tørrere og andre våtere. Det er på ingen måte klart for meg at summen av dette trenger å bli noe negativt. Noen steder kan det bli vanskeligere å dyrke vårt korn eller hva det måtte være, andre steder vil det dyrkbare areal ekspandere mot nord. Vi ser allerede ekspansjon i dyrking av soyabønner mot nord i USA og Canada for eksempel. Det ser ut for meg som det avgjørende spørsmål må være hvordan våre muligheter til å dyrke det vi trenger vil påvirkes av klimaendringer. Foreløpig øker fortsatt verdens produksjon av korn og annet som vokser på marken. Ellers gjør vi det meste innendørs, i oppvarmede eller nedkjølte omgivelser alt eftersom. Til og med husdyrene våre har vi innendørs når været blir for koldt eller varmt. Det vil vi fortsette med uansett hva som skjer med klimaet.

Når det gjelder oss her på berget tror jeg konsekvensene av moderat oppvarming (og det tror jeg er hva som er på gang) vil til største delen bli positive. Mindre ufyselige vintre som folk flykter fra så godt de kan, varmere somre, lengre vekstsesong. Det er kanskje ingen tilfeldighet at norsk elendighet faller sammen med koldere klima (den lille istid) og norsk storhetstid med varmere perioder (Vikingetiden, tiden efter 1800).

At vi antakelig ville tjene på et varmere klima er én grunn til at norsk klimapolitikk er temmelig uforståelig. En annen grunn er at den er fullstendig uten virkning; Norges klimagassutslipp er ca 2 pro mille av verdens utslipp. Hvis nu andre land gjorde sitt til å få ned disse utslippene, hadde man kanskje kunnet si at den norske politikken hadde noe for seg, om enn vi skulle bli dradd med ytterst motvillig, men det er ikke tilfellet, utslippene på verdensbasis bare øker og øker. Det er de folkerike utviklingslandene i Sør- og Øst Asia som kommer til å avgjøre spørsmålet om størrelsen på utslippene, og så langt er deres tale tydelig og klar. Skulle verden, mot formodning, være på vei mot undergangen p.g.a. menneskeskapte klimaforandringer er det ingen verdens ting Norge får gjort med det annet enn å sørge for at vi reiser på første klasse.

Mitt engasjement i klimasaken skyldes ikke minst den uvettige pengebruk denne unyttige klimapolitikken medfører. Jeg har de siste årene prøvd å anslå hvor meget det offentlige bruker på klimapolitikk og kommet frem til at dette er sammenlignbart med hva som går til Statens veivesen, for eksempel. Uteblitt engangsavgift og moms på elbiler oppgår til mer enn staten krever inn i bompenger, så disse kunne vi kvitte oss med hvis vi avskaffet disse fritakene. Vi kunne brukt disse pengene på en bedre måte, som for eksempel til å bygge skikkelige veier. I tillegg har vi diverse reguleringer i klimapolitikkens navn som gjør livet surere. Elbilpolitikken er nevnt, fortetning av bebyggelse i storbyene en annen, prioritering av kollektivtrafikk i stedet for skikkelige veier, avgift på flytrafikk, ødeleggelse av norsk natur gjennom bygging av vindmøller, alt sammen til ingen nytte men til fortred for den enkelte samfunnsborger. Listen er sikkert ikke fullstendig.

Og vi bør ikke glemme oljeindustrien. Den er fortsatt bærebjelken i norsk økonomi. Vel kommer oljealderen en gang til å ta slutt, men det er ingen grunn til at det skal skje én dag for tidlig; vi bør ta opp den siste dråpe olje det overhode går an å presse ut av norsk kontinentalsokkel. Det kan ikke kalles annet enn dumt hvis norske myndigheter går inn for å forringe verdien av det vi har igjen av denne ressursen. Olje kommer uansett til å trenges i verden i mange tiår fremover, og den oljen man lar ligge igjen på norsk sokkel er uten betydelse for klimaet i den store sammenheng; å la den ligge i bakken vil bare skade oss selv. Tilfeldigvis har oljeindustrien eksistert i Norge omtrent like lenge som jeg har bodd her. Jeg har med egne øyne sett hva den har betydd for det norske samfunn. Man skal være fødd temmelig nylig og med sølvskjed i munnen for å ønske at norsk oljeutvinning skulle opphøre. Det er én ting at man kan være bekymret for klimaendringer, men det må da kreves at enhver intellektuelt oppegående person tenker over effekten av de virkninger han eller hun foreslår. Man skal lete lenge efter et mer gedigent slag i luften enn å avvikle norsk oljeindustri for å redde verdens klima.