Det grønne Coronavirus

Det kan være flere enn meg som er blitt fristet til å sammenligne miljøbevegelsens ekstremister som et virus i samfunnskroppen, en dødelig sykdom som forsøker å ødelegge det moderne samfunn, den levemåte fossile brensler har gjort mulig, og føre oss tilbake til middelalderen. Men vi, eller i hvert fall jeg, har ment at det var for grovt; de grønne må være aldri så langt ute på viddene, men i bunn og grunn opptatt av å redde verden fra dens villfarelser, selv om den mest blir truet av dem selv.

Men der tok jeg feil. Sammenligningen er hverken så langsøkt eller ufin som jeg trodde. To beryktede miljøaktivister har selv invitert resten av oss til å trekke denne sammenligningen. Forhenværende miljø- og klimaminister Eirik Solheim, hvis ferskeste «claim to fame» er å ha tilbrakt flere timer i luften enn de fleste internasjonale byråkrater, har tvitret at konsekvensene koronaviruset har for samfunnet gir grunn til optimisme. «Kan viruset skape et vendepunkt i kampen mot klimaendringer? Koronaviruset gjør ting klimaaktivistene lenge har ønsket seg,» slår han fast i Twitter-innlegget.

Ja, der har vi det. Nedstenging av det meste av verdens flytrafikk, oljeproduksjon (nåvel, den er ikke stengt ennu), turistindustri, trafikk, og mye annet, og massiv arbeidsledighet.

Og her er en annen grønn autoritet, Martin Lopez Corredoira, Science 2.0, 4 mars:

«Suddenly, much to the surprise of the economic and political gurus, the solution is spontaneously arising in front of our very eyes: a virus. As in H. G. Wells' The War of the Worlds, a microscopic Earth lifeform has finally proved to reverse the victory in what has so far been a losing war to reduce the excesses of a crazy, self-destructive world. Neither Greenpeace, nor Greta Thunberg, nor any other individual or collective organization have achieved so much in favor of the health of the planet in such a short time. A miracle happened, and, suddenly, all the excuses to avoid a reduction of contamination have been shown to be spurious. In less than two months, worldwide organizations have shown us how it is indeed possible to close museums, shut down whole towns, including such top touristic destinations as Venice, reduce the number of flights, and cancel many of the most important conferences and summits, etc. And this is only the beginning…..”

Ja, miraklenes tid er kanskje ikke over, men det kan være delte meninger om hva et mirakel er, eller om det er til det bedre eller til det verre.

Det er jo aldeles utmerket at disse miljøaktivistene assosierer seg med Coronaviruset og ser på det som den reddende engel. Det setter dem selv i et passende perspektiv. Men tiltakene som nu settes inn mot Coronaviruset blir neppe populære i det lange løp. Noen har jo gått trøtt av dem allerede. Man kan da håpe at miljøaktivistenes likhetstegn mellom disse tiltakene og deres eget program vil gjøre det som sårt trenges med deres egen popularitet.

Tiltakene mot Coronaviruset er i seg selv en interessant historie. Skal man stenge ned samfunnet pga av en sykdom som ikke er stort verre enn en influensa og har en dødelighet på rundt 1% som i hovedsak rammer dem som var skrøpelige fra før?

Jeg husker en influensaepidemi som gikk på Island enten 1956 eller 57. Det var i mars/april, akkurat da torsken kom til å gyte. Det falt ingen inn å stenge av det fisket som skulle redde oss gjennom resten av året. Enn mindre falt det noen inn å stenge skolene, annet enn for å la oss som var noenlunde oppegående hjelpe til med å salte eller henge opp fisken, hva det måtte være. Vi var 12-13 år og sure, fordi man ikke lot oss jobbe til kl. 10 på kvelden som de andre, men bare til 7, fordi vi var jo så unge. Influensaen herjet, de gamle døde i et ikke ubetydelig antall. Presten fikk det travelt; det hendte han måtte begrave to i en og samme forretning. Man ga fri et par timer for dem som jobbet med fisken og ville gå i begravelse; noen brukte tiden for å sove litt på kirkebenken. Det ble fortalt om to bønder fra omkringliggende distrikt som brukte det gode fisket for å tjene litt penger. To av dem sov i samme kirkebenk og drømte—om penger. Den ene sa i søvne «tusen, tusen», det var den gangen tusen islandske kroner var verdt noe. Den andre korrigerte: «forbannet tull, to tusen.» Så ble molden kastet og alt var som før, bortsett fra for dem som var blitt befridd fra å holde et hjemmelaget «helsevesen» (noe offentlig sådant hadde man lite av den gangen).

 Vi er blitt noen hysteriske pyser.