Det kan være flere enn meg som er blitt fristet til å
sammenligne miljøbevegelsens ekstremister som et virus i samfunnskroppen, en
dødelig sykdom som forsøker å ødelegge det moderne samfunn, den levemåte
fossile brensler har gjort mulig, og føre oss tilbake til middelalderen. Men
vi, eller i hvert fall jeg, har ment at det var for grovt; de grønne må være
aldri så langt ute på viddene, men i bunn og grunn opptatt av å redde verden
fra dens villfarelser, selv om den mest blir truet av dem selv.
Men der tok jeg feil. Sammenligningen er hverken så langsøkt
eller ufin som jeg trodde. To beryktede miljøaktivister har selv invitert
resten av oss til å trekke denne sammenligningen. Forhenværende miljø- og klimaminister
Eirik Solheim, hvis ferskeste «claim to fame» er å ha tilbrakt flere timer i
luften enn de fleste internasjonale byråkrater, har tvitret at konsekvensene
koronaviruset har for samfunnet gir grunn til optimisme. «Kan viruset skape et
vendepunkt i kampen mot klimaendringer? Koronaviruset gjør ting
klimaaktivistene lenge har ønsket seg,» slår han fast i Twitter-innlegget.
Ja, der har vi det. Nedstenging av det meste av verdens
flytrafikk, oljeproduksjon (nåvel, den er ikke stengt ennu), turistindustri, trafikk,
og mye annet, og massiv arbeidsledighet.
Og her er en annen grønn autoritet, Martin Lopez Corredoira,
Science 2.0, 4 mars:
«Suddenly, much to the surprise of the economic and
political gurus, the solution is spontaneously arising in front of our very
eyes: a virus.
As in H. G. Wells' The War of the Worlds, a microscopic Earth lifeform
has finally proved to reverse the victory in what has so far been a losing war
to reduce the excesses of a crazy, self-destructive world.
Neither Greenpeace, nor Greta Thunberg, nor any other
individual or collective organization have achieved so much in favor of the
health of the planet in such a short time. A miracle happened, and, suddenly,
all the excuses to avoid a reduction of contamination have been shown to be
spurious. In less than two months, worldwide organizations have shown us how it
is indeed possible to close museums, shut down whole towns, including such top
touristic destinations as Venice, reduce the number of flights, and cancel many
of the most important conferences and summits, etc. And
this is only the beginning…..”
Ja,
miraklenes tid er kanskje ikke over, men det kan være delte meninger om hva et
mirakel er, eller om det er til det bedre eller til det verre.
Det er
jo aldeles utmerket at disse miljøaktivistene assosierer seg med Coronaviruset
og ser på det som den reddende engel. Det setter dem selv i et passende
perspektiv. Men tiltakene som nu settes inn mot Coronaviruset blir neppe
populære i det lange løp. Noen har jo gått trøtt av dem allerede. Man kan da
håpe at miljøaktivistenes likhetstegn mellom disse tiltakene og deres eget
program vil gjøre det som sårt trenges med deres egen popularitet.
Tiltakene
mot Coronaviruset er i seg selv en interessant historie. Skal man stenge ned
samfunnet pga av en sykdom som ikke er stort verre enn en influensa og har en
dødelighet på rundt 1% som i hovedsak rammer dem som var skrøpelige fra før?
Jeg
husker en influensaepidemi som gikk på Island enten 1956 eller 57. Det var i
mars/april, akkurat da torsken kom til å gyte. Det falt ingen inn å stenge av
det fisket som skulle redde oss gjennom resten av året. Enn mindre falt det
noen inn å stenge skolene, annet enn for å la oss som var noenlunde oppegående
hjelpe til med å salte eller henge opp fisken, hva det måtte være. Vi var 12-13
år og sure, fordi man ikke lot oss jobbe til kl. 10 på kvelden som de andre,
men bare til 7, fordi vi var jo så unge. Influensaen herjet, de gamle døde i et
ikke ubetydelig antall. Presten fikk det travelt; det hendte han måtte begrave
to i en og samme forretning. Man ga fri et par timer for dem som jobbet med
fisken og ville gå i begravelse; noen brukte tiden for å sove litt på
kirkebenken. Det ble fortalt om to bønder fra omkringliggende distrikt som
brukte det gode fisket for å tjene litt penger. To av dem sov i samme kirkebenk
og drømte—om penger. Den ene sa i søvne «tusen, tusen», det var den gangen
tusen islandske kroner var verdt noe. Den andre korrigerte: «forbannet tull, to
tusen.» Så ble molden kastet og alt var som før, bortsett fra for dem som var
blitt befridd fra å holde et hjemmelaget «helsevesen» (noe offentlig sådant
hadde man lite av den gangen).
Vi er blitt noen hysteriske pyser.
