Formue på godt og ondt

 Den 30. januar trykket Washington Post en interessant historie. Den handlet om Leon Cooperman, en av USAs 745 billionærer. Det dreier seg om en mann godt oppe i pensjonsalderen, og i en slik alder må man ha en hobby som man har råd til. En billionær må vel ha råd til det meste. Og hva gjør så Cooperman? Kjøper og selger verdipapirer med en så god fortjeneste at pengene ruller inn og billionene baller på seg. Det meste av dagen går med til dette; det begynner med en telefonsamtale med megleren i New Jersey om hvordan det har gått, og det blir gjerne flere telefonsamtaler i løpet av dagen om samme emne. Det blir ikke mye tid til svømmebassenget i villaen i Florida; det har ikke vært i bruk en god stund. Tiden går med til kjøp og salg av aksjer og hvordan det går i markedene; dette er blitt livets innhold.

Har vi da å gjøre med en onkel Skrue som snur på hver skilling og sørger for at lite eller ingenting strømmer ut fra pengebingen? Aldeles ikke. Coopermans nest største hobby er å skrive sjekker, gi av sin formue til diverse veldedige formål. Det dreier seg ikke om småpenger; 150 millioner til et sykehus i New Jersey, 50 millioner til collegestipend for ungdommer i Newark, 40 millioner til Columbia Business School, 40 millioner til Hunter College, 30 millioner til teatervirksomhet, 20 millioner til Jewish Family Fund, 20 millioner til sykepleie, 15 millioner til Food Banks, o.s.v. Det kunne sikkert vært mer; formuen bare vokser og vokser.

Likevel får Cooperman en del mindre vennlig post. «En dag kommer vi efter deg og andre slike med høygafler.» «Våkn opp, drittsekk, du og din ubegrensede grådighet er grunnproblemet i vårt samfunn».

Cooperman synes dette er urettferdig, og ikke bare fordi han har gitt sjenerøst til veldedige formål. Han kommer selv fra små kår, sønn av fattige innvandrere. Han var arbeidsom, gikk ikke på privatskole, og finansierte sin utdanning med lån. Han jobbet gjerne 80 timer i uken. Det var jobben i et investeringsfond som gjorde ham rik, han var heldig med sine transaksjoner og tjente penger både for seg selv og andre. Han har tjent sine penger på ærlig vis, de kommer fra lovlig finansvirksomhet og ikke fra handel med narkotika eller annen kriminell virksomhet, Coopermans penger er ikke stjålet fra noen.

Coopermans historie vekker en del spørsmål om formue og finans. Ser vi bort fra arv, er formue belønning for initiativ og hardt arbeid. Fra et samfunnsperspektiv er spørsmålet om arbeidet er nyttig. Det finnes de som har bygget opp formue med kriminalitet. De fortjener lite sympati. Men de er forhåpentligvis langt flere som har bygget opp formue gjennom lovlig og samfunnsnyttig virksomhet; gjennom teknologiske nyvinninger, som Bill Gates og Steve Jobs, og før dem Henry Ford og Thomas Edison, for å nevne de mest fremtredende. En verden uten Microsoft og Iphone, biler og elektrisk lys, hadde vært en god del fattigere. På de hjemlige trakter har vi laksekonger og skipsredere og utallige mange andre. Uten det som ga grunnlaget for deres formue hadde Norge vært meget fattigere.

Coopermans historie vekker også spørsmål om samfunnsverdien av de finansielle markeder. Hvilke verdier skapes ved at han ringer en aksjemegler og tjener noen millioner på å flytte sin formue fra den ene aksjepost til den andre? Det er ikke akkurat åpenbart, men kanskje er den slags nødvendig følge av at vi i det hele tatt har finansmarkeder. Man kan se på det som et nødvendig onde; uten finansmarkeder fungerer ikke den moderne økonomi så godt, men finansmarkedene skaper også sine egne problemer som diverse finanskriser fra tid til annen lar oss erfare.

Er så ujevn formuesfordeling et gode eller et onde? Uten penger blir ingenting investert, og særlig ikke i ny og usikker teknologi. Det er ikke nødvendigvis Cooperman og slike aksjehandlere som kanaliserer penger inn i slik virksomhet, men pengesterke investorer, «venture capitalists». De er særdeles tallrike i USA og en av grunnene til at amerikansk økonomi er i særklasse innovativ. Det er ingen tilfeldighet at de fleste teknologiske landvinninger har sin opprinnelse der.

Venstreorienterte politiske debattanter ynder å fremstille «rikinger» som opplagte skatteobjekt. De legger liten vekt ved hva som ligger bak formuesoppbygging. Det har sin opplagte bakgrunn i det som er politikeres forretningsmodell; de pålegger oss skatt og gir oss velferd tilbake. Det er to prinsipielle spørsmål som bør diskuteres i den forbindelse. For det første om det kanskje er vel så klokt å la oss beholde mer av våre penger og heller skaffe oss velferden selv. For det annet om ikke en ujevn formuesfordeling er en nødvendig drivkraft i økonomien, ikke bare som belønning for ærlig arbeid, men også som en kilde for investeringer som sikrer videre økonomisk vekst.

Putin og Ukraina

 Man kan gjøre seg mange tanker over det pågående diplomatiske spill om Ukraina. Som f.eks. hvor uforskammet det går an å bli. Putin og hans lakeier opptrer med stor patos som den forurettede part. De lar forstå at de frykter en invasjon fra Ukraina og NATO, og at NATOs utvidelse østover er en sikkerhetstrussel overfor Russland. Denne forurettede part meddeler med sørgmodighet at den kanskje må foreta «militær-tekniske» tiltak. Og dette er det samme Russland som i 2014 sendte sine grønnkledte menn, uten insignier, til Krim og overtok den med militær makt i løpet av dager, det samme Russland som hjalp ukrainske separatister å starte en krig i det østlige Ukraina og har holdt det gående til dags dato.

Det er kanskje først og fremst i Tyskland man finner de såkalte «Russlandverstehern», folk som mener seg forstå og som har sympati for Russland som den forurettede part. Vi finner dem også i Norge, først og fremst på den såkalte venstreside av politikken. De har aldeles rett i at stormakter kan gjøre sine krav gjeldende i en helt annen grad enn mindre stater, at stormakter gjør krav på, og har makt til, å sørge for at deres naboer ikke utgjør noen trussel for dem, og skifter ut deres regjeringer om og når de finner det påkrevet. Slik har verden tradisjonelt vært og slik er den fortsatt, med visse modifikasjoner som den vestlige verden med USA i spissen innledet efter den Annen Verdenskrig. At det regelstyrte internasjonale samkvem mest bare er kakepynt er et realpolitisk respektabelt synspunkt, men at dets målbærere skal være prominente figurer på den såkalte venstreside er en smule overraskende. Man skulle tro at nettopp de hadde en viss sympati med et regelstyrt heller enn et stormaktstyrt internasjonalt samkvem. Det er vanskelig å kvitte seg med den mistanke at deres sympati med stormaktsvelde til største delen tilfaller Russland, de later til å være mindre begeistret for amerikansk hegemoni.

To spørsmål trenger seg på når det gjelder det pågående spill rundt Ukraina:

1.       Hva ønsker Putin å oppnå?

2.       Hva blir konsekvensene når det hele er over?

Hva ønsker Putin å oppnå?

Putin har ikke gjort noen hemmelighet av sitt syn at Sovjetunionens kollaps var en av den nyere tids største katastrofer. Med det mener han nok ikke kollapset av det kommunistiske eksperiment, men heller Russlands kollaps som stormakt. Tapet av Ukraina er nok det ømmeste punkt i det kollapset. Ukraina er et stort land, folkerikt og rikt på naturressurser. Sist sommer engasjerte Putin seg i skriverier om hvor katastrofalt for Russland tapet av Ukraina var og hvordan Ukraina kulturelt og sproglig ikke er noe annet enn en del av Russland. Man spørre hvorfor? Under den lange tid Ukraina ble styrt fra Russland snakket alle de ukrainere som gjorde karriere i Tsarveldet og senere Sovjetunionen russisk; det var vel like naturlig som at de nordmenn som gjorde karriere den gangen Norge ble styrt fra Danmark snakket dansk. Det har jo da også satt sine spor i Norge, man kan sågar spørre om norsk er noe annet enn en variant av dansk? Med diverse rettskrivningsreformer har man dog lyktes å gjøre forskjellen litt mer iøynefallende. Efter at Ukraina ble selvstendig har ukrainerne begynt å bruke det man ellers ville ha kaldt variant av russisk som sitt eget sprog, kanskje ikke helt forskjellig fra Norge efter at landet ikke lenger var en del av det danske rike.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Putins store prosjekt er å føre Ukraina tilbake til mor Russlands favn. Noen ville kanskje si la den russiske bjørn slå sine klør i byttet. Det er liten tvil om at Russland rent militært ville være i stand til å erobre Ukraina, og oppmarsjen av over 100.000 godt rustede soldater langs Ukrainas grenser alt fra Svartehavet til Hviterussland og dets grense mot Polen er jo et tegn på hva som kan være i emning. Men en invasjon av Ukraina ville koste Russland dyrt og ikke være det ideelle utgangspunkt for et godt forhold mellom den ukrainske befolkning og deres russiske herrer.

Mer begrensede mål er ikke urimelige. Kanskje vil Putin være fornøyd med å få internasjonal anerkjennelse for at Krim er en del av Russland. Flertallet av befolkningen er jo russere, og den russiske Svartehavsflåte er stasjonert der. Kanskje ukrainerne ville mene dette er et godt utgangspunkt, særlig hvis Russland slutter å støtte separatistene i Luhansk og Donetsk, slik at Ukraina igjen får kontroll over disse landområdene. Det var jo forresten ukraineren Khrusjtsjov som i sin tid «gav» Krim-halvøyen til Ukraina, så provinsens ukrainske legitimitet kan trekkes i tvil.

Men kanskje er Putins hovedmål å splitte NATO. Han vet like godt som alle andre at NATO er dypt splittet, at det ligger mer enn bare et dypt og bredt Atlanterhav mellom USA og Europa. Det er USA som er den militære ryggrad i NATO; det har i mange år vært en pågående konflikt mellom amerikanerne og europeerne over de sistnevntes militære bidrag til NATO. De fleste har Trumps forhold til NATO og Europa i ferskt minne. Det dreide seg til dels om penger til forsvar, og den uoverensstemmelsen oppstod ikke med Trump. Trump mente at europeisk forsvar først og fremst måtte være en sak for europeerne selv, men faktum er at det er ikke europeerne i stand til, i hvert fall ikke mot Russland, som ikke bare har atomvåpen, men formidable militære styrker for øvrig, ikke minst mannskap. Den europeiske del av NATO er da også desperat efter å oppnå en overenskomst med Putin, som jo viser seg i franske og tyske lederes reiser til Moskva. At Frankrike lenge har hatt en lunken holdning til NATO er velkjent; ingen ringere enn Macron selv erklærte alliansen for hjernedød for noen år siden. Selv dro han med sin egen hjerne på besøk til Putin og ser ut til å ha hatt med seg noen ideer som ble godt mottatt av Putin.

Og så var det Tyskland. De har med sin energipolitikk stilt seg beleilig til for utpresning fra Russlands side. Tyskland er i ferd med å stenge ned sine atomkraftverk, og deres satsning på sol- og vindenergi makter ikke å erstatte kjernekraften, da må man ty til kull og russisk gass. Russerne har kuttet ned på sine gassleveranser for å vise hvilke pressmidler de har, med den konsekvens at energi- og særlig gassprisen har gått i taket. Det skal ingen stor fantasi til for å forestille seg den begeistring tyskerne måtte ha for å utsette seg for ytterligere press fra Russland i form av reduserte gassleveranser; dette har de allerede fått kjenne på. Tyske straffetiltak mot Russland ved ikke å kjøpe russisk gass ville først og fremst være selvplageri. Dermed er Tysklands interesser diametralt motsatte de amerikanske; amerikanerne ønsker å sette Russland på plass og vise at de er dem overlegne når det kommer til militær og økonomisk makt. Tyskland kommer ikke til å støtte deres bestrebelser med noen stor glede. Det Putin har oppnådd så langt er å blottlegge NATOs indre splid og kanskje splitte denne alliansen formelt med tid og stunder.

Hva blir resultatet?

Svaret på dette spørsmålet er selvsagt kritisk avhengig av hva som skjer. Hvis russerne invaderer, har de forspilt det siste av den goodwill de måtte ha i vesten. De kommer nok til å få problemer med ukrainerne, kanskje ikke så ille som i Afghanistan, men sabotasje og annet den slags må de regne med. Det er aldri hyggelig for en statsleder å presidere over en liten men vedvarende strøm av soldatkadaver i likposer fra en geriljakrig, som endog utkjempes i det man vil kalle hjemland. Et så ekstremt utfall kunne endog styrke det splittede NATO og får tyskerne til å revidere sin katastrofale energipolitikk, og da i særdeleshet reversere avhengigheten av russisk gass.

Men hvis utfallet av spillet blir en eller annen diplomatisk overenskomst, kan Russland ha meget å vinne. Kanskje kan de få en internasjonal anerkjennelse av Krim som en del av Russland. Kanskje de får ett eller annet sludder i dokuments form om at ukrainsk medlemskap i NATO ikke er aktuelt, som det jo vitterlig heller ikke er. En slik løsning kan være drøftet i disse dager, av Putin og Macron og deres medarbeidere. Det ville antakelig bli presentert som en europeisk løsning, og Macron vil ta det han kan av æren av å ha fått det til. Amerikanerne kunne bli sure og NATOs splittelse dypere enn noen gang før. Tyskland ville fortsette sin kritiske avhengighet av russisk gass, og hva som måtte skje med Ukraina gir de ikke meget for.  Kanskje sender de noen flere hjelmer og sykehusutstyr til Ukraina.

Og mye ville være som før, europeerne ville puste lettet ut, og Putin ville ha vunnet en betydelig seier.