Formue på godt og ondt

 Den 30. januar trykket Washington Post en interessant historie. Den handlet om Leon Cooperman, en av USAs 745 billionærer. Det dreier seg om en mann godt oppe i pensjonsalderen, og i en slik alder må man ha en hobby som man har råd til. En billionær må vel ha råd til det meste. Og hva gjør så Cooperman? Kjøper og selger verdipapirer med en så god fortjeneste at pengene ruller inn og billionene baller på seg. Det meste av dagen går med til dette; det begynner med en telefonsamtale med megleren i New Jersey om hvordan det har gått, og det blir gjerne flere telefonsamtaler i løpet av dagen om samme emne. Det blir ikke mye tid til svømmebassenget i villaen i Florida; det har ikke vært i bruk en god stund. Tiden går med til kjøp og salg av aksjer og hvordan det går i markedene; dette er blitt livets innhold.

Har vi da å gjøre med en onkel Skrue som snur på hver skilling og sørger for at lite eller ingenting strømmer ut fra pengebingen? Aldeles ikke. Coopermans nest største hobby er å skrive sjekker, gi av sin formue til diverse veldedige formål. Det dreier seg ikke om småpenger; 150 millioner til et sykehus i New Jersey, 50 millioner til collegestipend for ungdommer i Newark, 40 millioner til Columbia Business School, 40 millioner til Hunter College, 30 millioner til teatervirksomhet, 20 millioner til Jewish Family Fund, 20 millioner til sykepleie, 15 millioner til Food Banks, o.s.v. Det kunne sikkert vært mer; formuen bare vokser og vokser.

Likevel får Cooperman en del mindre vennlig post. «En dag kommer vi efter deg og andre slike med høygafler.» «Våkn opp, drittsekk, du og din ubegrensede grådighet er grunnproblemet i vårt samfunn».

Cooperman synes dette er urettferdig, og ikke bare fordi han har gitt sjenerøst til veldedige formål. Han kommer selv fra små kår, sønn av fattige innvandrere. Han var arbeidsom, gikk ikke på privatskole, og finansierte sin utdanning med lån. Han jobbet gjerne 80 timer i uken. Det var jobben i et investeringsfond som gjorde ham rik, han var heldig med sine transaksjoner og tjente penger både for seg selv og andre. Han har tjent sine penger på ærlig vis, de kommer fra lovlig finansvirksomhet og ikke fra handel med narkotika eller annen kriminell virksomhet, Coopermans penger er ikke stjålet fra noen.

Coopermans historie vekker en del spørsmål om formue og finans. Ser vi bort fra arv, er formue belønning for initiativ og hardt arbeid. Fra et samfunnsperspektiv er spørsmålet om arbeidet er nyttig. Det finnes de som har bygget opp formue med kriminalitet. De fortjener lite sympati. Men de er forhåpentligvis langt flere som har bygget opp formue gjennom lovlig og samfunnsnyttig virksomhet; gjennom teknologiske nyvinninger, som Bill Gates og Steve Jobs, og før dem Henry Ford og Thomas Edison, for å nevne de mest fremtredende. En verden uten Microsoft og Iphone, biler og elektrisk lys, hadde vært en god del fattigere. På de hjemlige trakter har vi laksekonger og skipsredere og utallige mange andre. Uten det som ga grunnlaget for deres formue hadde Norge vært meget fattigere.

Coopermans historie vekker også spørsmål om samfunnsverdien av de finansielle markeder. Hvilke verdier skapes ved at han ringer en aksjemegler og tjener noen millioner på å flytte sin formue fra den ene aksjepost til den andre? Det er ikke akkurat åpenbart, men kanskje er den slags nødvendig følge av at vi i det hele tatt har finansmarkeder. Man kan se på det som et nødvendig onde; uten finansmarkeder fungerer ikke den moderne økonomi så godt, men finansmarkedene skaper også sine egne problemer som diverse finanskriser fra tid til annen lar oss erfare.

Er så ujevn formuesfordeling et gode eller et onde? Uten penger blir ingenting investert, og særlig ikke i ny og usikker teknologi. Det er ikke nødvendigvis Cooperman og slike aksjehandlere som kanaliserer penger inn i slik virksomhet, men pengesterke investorer, «venture capitalists». De er særdeles tallrike i USA og en av grunnene til at amerikansk økonomi er i særklasse innovativ. Det er ingen tilfeldighet at de fleste teknologiske landvinninger har sin opprinnelse der.

Venstreorienterte politiske debattanter ynder å fremstille «rikinger» som opplagte skatteobjekt. De legger liten vekt ved hva som ligger bak formuesoppbygging. Det har sin opplagte bakgrunn i det som er politikeres forretningsmodell; de pålegger oss skatt og gir oss velferd tilbake. Det er to prinsipielle spørsmål som bør diskuteres i den forbindelse. For det første om det kanskje er vel så klokt å la oss beholde mer av våre penger og heller skaffe oss velferden selv. For det annet om ikke en ujevn formuesfordeling er en nødvendig drivkraft i økonomien, ikke bare som belønning for ærlig arbeid, men også som en kilde for investeringer som sikrer videre økonomisk vekst.