Vi slåss til den siste ukrainer

Så skjedde det likevel. Russland invaderte Ukraina. Jeg trodde ikke det ville skje. Jeg trodde Putin hadde mer å vinne på å eksponere hvor dypt splittet NATO er, at de hverken kunne eller ville sette hardt mot hardt, at han gjennom trusler kunne oppnå internasjonal anerkjennelse av Krim som en del av Russland og aksept for Ukrainas nøytralitet i skyggen av storebror Russland. Men han invaderte likevel.

Hva har han så oppnådd? Han har tilsynelatende fått sveiset NATO sammen til en enighet man ikke trodde var mulig. Han har fått tyskerne til å fordoble sitt forsvarsbudsjett. Han har utløst omfattende boikott av Russland, finansielt og handelsmessig og endog litt mer. Den russiske hærs fremferd har vekket avsky verden over. Var det dette han ønsket, eller i det minste regnet med som en mulighet? Dertil kommer at den russiske hær har vist seg overraskende lite effektiv. Noen steder har ukrainerne drevet den tilbake, andre steder har de ytet en så kraftig motstand at byer som Mariupol og andre er blitt lagt i grus. Forestillingen om den russiske hær som en uimotståelig krigsmaskin har fått seg en alvorlig knekk.

Alt er imidlertid ikke som synes. NATO-landene har forsynt ukrainerne med avanserte våpen, som sikkert forklarer mye av hvorfor de har holdt ut så lenge, men denne våpenhjelpen har hatt noen underlige begrensninger. NATO-landene har ikke vært villig til å avstå russiskproduserte kampfly til Ukraina. Man kan spørre hva som er den prinsipielle forskjell på kampfly og avanserte raketter.

Det er selvsagt i NATOs interesse å la Ukraina påføre Russland så store tap som mulig. Det er forståelig at NATO-landene forsøker å få det til med så liten risiko for seg selv som mulig, la Ukraina ta de store tap, men særlig tappert er det ikke. Kanskje det hadde vært ønskelig å provosere Russland til å angripe mål i et NATO-land? Dermed hadde NATO fått et påskudd til en omfattende gjengjeldelse innenfor Russlands grenser. Ville Russland vært interessert i å provosere til en full atomkrig heller enn å ta tapet? Selv truer russerne med atomkrig, men de er ikke alene om å ha atomvåpen.

Med den nuværende ledelse i Russland skal man være forberedt på litt av hvert. Den har uten foranledning angrepet et naboland, den har satt i gang en løgnpropaganda som overskrider alle grenser i uforskammethet, og de har utelukket enhver fri nyhetsformidling i eget land. Kontrasten mot amerikanernes krigseskapader i Vietnam og Irak kunne ikke vært større, det var helst på fjernsynsskjermene USA tapte Vietnamkrigen.

Russernes naboer, også Norge, må være forberedt på at en militær konflikt må utkjempes med dem før eller senere. Da kan krigen i Ukraina være en god anledning til å påføre dem en skade de seint ville glemme og som ville virke avskrekkende. Men det reiser spørsmålet hvem skal gjennomføre gjengjeldelsen? De europeiske land har antakelig hverken evne eller vilje. Tysklands militærmakt er ikke hva den en gang var. Frankrike kjører stadig sine solospill og har aldri vært en pålitelig alliert i NATO. Polen og de baltiske land derimot har sin erfaring med russisk overherredømme i frisk hukommelse og mangler ikke motivasjon. Men ingenting ville skje uten amerikansk ledelse, og i Europa er de langt hjemmefra.

Den enighet man ser i NATO for tiden er skjør og betinget av øyeblikkets opphisselse. Den er heller ikke fullstendig. Erdogan poserer som en fredsmekler og tilsynelatende nøytral, selv om han leder et NATO-land. Han er jo tross alt en autokrat av samme støpning som Putin. En annen en av det slaget, Viktor Orban i Ungarn, vil ikke tillate våpentransport til Ukraina over ungarsk territorium. Tyskerne vil ikke stoppe leveransene av gass fra Russland, det ville jo gi et økonomisk tilbakeslag, arbeidsledighet og rasjonering av gass og elektrisitet. Hva er da det mot hva ukrainerne må tåle? De tyske lidelser ville for så vidt være en velfortjent lærepenge for den hodeløse energipolitikk Tyskland har ført de siste tiårene.

Man kan gjøre seg tanker om hva som ville være en ønskelig slutt på denne krigen. Øverst på den listen står Russland som en rykende ruinhaug, med Putin og hans kompanjonger begravd under ruinene eller hengt som krigsforbrytere. Det var intet mindre som skulle til for å ødelegge Nazityskland og det imperialistiske Japan. Opp av de ruinene steg to siviliserte og demokratiske mønsterland, takket være amerikansk klokskap. En slik slutt på det russiske monster er dessverre lite realistisk og ville kreve atskillig mer ødeleggelse enn Annen verdenskrig, som var ille nok.

Den sannsynlige utgang av krigen er at ukrainerne blir nedkjempet og landet deres lagt i ruiner. Muligens vil russerne slå seg til ro med å erobre det østlige Ukraina og innlemme det i Russland. Om det påfølgende vennskap mellom de to broderfolk kan man gjøre seg tanker.

Så smått vil alt kunne gå tilbake til det gamle. Tyskland vil kunne fortsette sine kjøp av gass fra Russland og andre land normalisere sitt samkvem med Russland. Men hvis denne krigen skal ha noen nytte for den verdensorden som oppstod efter Annen verdenskrig er det nettopp dette som ikke må skje. Russland må fryses ut av det gode selskap så lenge Putin og hans klikk sitter ved makten og en stund derefter, inntil et nytt russisk lederskap får vist hva det er godt for. NATO-landene må bygge opp en militærmakt som er mer enn en vits og i stand til å slå tilbake et sannsynlig russisk angrep og påføre Russland et forsmedelig nederlag. Dette krever at NATO-landene sakter farten på velferdskarusellen eller reverserer den for å få råd til de forsvarsutgifter som er nødvendige. Det krever også at NATO-landene innser at de står overfor større eksistensielle problemer enn hypotetiske og usannsynlige klimaforandringer i en fjern fremtid og stopper de kostbare utgifter de pådrar seg for å legge om energiforsyningen i «grønn» retning. Noen tror at krigen i Ukraina vil akselerere denne energiforandringen, siden de europeiske land, Tyskland i særdeleshet, vil forsøke å frigjøre seg fra russisk gass. Det spørs om ikke den heller fører til at de europeiske land møter veggen fortere enn de ellers ville ha gjort, at det går opp for dem at sol- og vindenergi ikke er i stand til å forsyne dem med pålitelig energi, og at den må støttes med gass- eller kullkraft. Et sannsynlig utfall er en renessanse for både atomkraft og kull- og gasskraft, i hvert fall hvis folk vil slippe å fryse i vintermørket og fortsatt ha arbeidsplasser å gå til.