Energikommisjonen har valgt «Mer av alt – raskere» som tittel på sin rapport. Det er ikke noen beskjeden tittel, men ganske velvalgt. Energikommisjonen lar det ikke være noen tvil om at det må investeres i stor skala og det raskt for å oppnå de mål både nuværende og forrige regjering har satt seg. For det skal den ha honnør. Men det er kanskje på sin plass å spørre om ambisjonene er for store og har noen hensikt.
Rapporten gjør det klart at klimapolitikken er den sentrale
premiss. Man kan mene forskjellige ting om klimagassutslipp og deres påvirkning
på klimaet, men en ting er udiskutabel: norske klimagassutslipp har ingen
nevneverdig virkning på verdens klima, til det er de for ubetydelige (1
promille av CO2-utslipp i 2021). Til det kan man innvende at Norge
likevel må være med på en felles dugnad for å redde verden, men det er
ingenting slikt på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år
efter år, med unntak for pandemi- og finanskriseår. Selv EU, som jo er
pådriveren i denne saken, har ingen stor innvirkning på verdens klimagassutslipp;
EU stod for 8% av verdens utslipp av kulldioksid i 2021. Ironisk nok økte EU’s
egne utslipp formidabelt i 2022; de fyrte opp kullkraftverkene istedenfor å la
sine innbyggere fryse i mørket. Neste gang det kommer en republikansk president
i USA vil han eller hun reversere den klimapolitikk Biden har slått inn på.
Uansett det; spørsmålet om verdens klimagassutslipp blir avgjort i de folkerike
utviklingslandene i Sør-Asia, og det er også der disse utslippene øker mest.
Så det er kanskje på tide å kaste et kritisk blikk på den
storstilte elektrifiseringen som våre politikere har slått inn på. Det er én
ting at det må bygges mange kraftverk for å få den til, men noe helt annet om
det har noen som helst hensikt. Vi klarte oss godt med den blanding av fossil
og fornybar energi vi hadde før denne satsingen begynte, og vi ville nok klart
oss utmerket ganske lenge uten den.
En annen premiss for vår energipolitikk er våre forbindelser
med EU; Norge er jo sågar med i Europas energi- og klimapolitikk. Europas
omlegging fra fossil til sol- og vindenergi har, for å si det forsiktig, skapt
utfordringer. Det stiller Norges elektrisitetstilknytning til Europa i et helt
nytt lys. Vannkraft er en ideell støtte for upålitelig sol- og vindkraft, som
det blir stadig mer av i Europa. Det er liten tvil om at de europeiske land
gjerne vil bruke norsk vannkraft for å dekke sitt elektrisitetsbehov når vinden
ikke er samarbeidsvillig. Om det er i Norges interesse er et helt annet
spørsmål, selv om vi endog fikk godt betalt. Det dreier seg om store tall;
samlet produksjon av elektrisitet i Tyskland, Nederland og Storbritannia var 1016
terawattimer i 2021, mens produksjonen i Norge var 157 terawattimer. Det er i
enkelte kretser populært å snakke om Norge som Europas grønne batteri, men det
batteriet kan gå tomt, og de som styrer dette batteriet bør spørre seg om ikke
det har bedre anvendelse her hjemme.
Norges utenforskap i forholdet til EU er utfordrende, men
gir oss også muligheter. Vi har muligheten å ta egne valg ut fra egne
interesser. Vi kan og bør velge å stå utenfor Europas klima- og energipolitikk
istedenfor frivillig å være en del av den; kostbar er den og gir lite igjen.
Merkelig nok er det få som snakker om elefanten i rommet: hvordan skal Europa,
inklusive Norge, på en og samme gang bekoste en dyr energipolitikk og bygge opp
Ukraina igjen efter at den ulykksalige krigen en gang er over? Da passer
virkelig uttrykket mer av alt – raskt.