Mer eller mindre av alt?

Energikommisjonen har valgt «Mer av alt – raskere» som tittel på sin rapport. Det er ikke noen beskjeden tittel, men ganske velvalgt. Energikommisjonen lar det ikke være noen tvil om at det må investeres i stor skala og det raskt for å oppnå de mål både nuværende og forrige regjering har satt seg. For det skal den ha honnør. Men det er kanskje på sin plass å spørre om ambisjonene er for store og har noen hensikt.

Rapporten gjør det klart at klimapolitikken er den sentrale premiss. Man kan mene forskjellige ting om klimagassutslipp og deres påvirkning på klimaet, men en ting er udiskutabel: norske klimagassutslipp har ingen nevneverdig virkning på verdens klima, til det er de for ubetydelige (1 promille av CO₂-utslipp i 2021). Til det kan man innvende at Norge likevel må være med på en felles dugnad for å redde verden, men det er ingenting slikt på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år efter år, med unntak for pandemi- og finanskriseår. Selv EU, som jo er pådriveren i denne saken, har ingen stor innvirkning på verdens klimagassutslipp; EU stod for 8% av verdens utslipp av kulldioksid i 2021. Ironisk nok økte EU’s egne utslipp formidabelt i 2022; de fyrte opp kullkraftverkene istedenfor å la sine innbyggere fryse i mørket. Neste gang det kommer en republikansk president i USA vil han eller hun reversere den klimapolitikk Biden har slått inn på. Uansett det; spørsmålet om verdens klimagassutslipp blir avgjort i de folkerike utviklingslandene i Sør-Asia, og det er også der disse utslippene øker mest.

Så det er kanskje på tide å kaste et kritisk blikk på den storstilte elektrifiseringen som våre politikere har slått inn på. Det er én ting at det må bygges mange kraftverk for å få den til, men noe helt annet om det har noen som helst hensikt. Vi klarte oss godt med den blanding av fossil og fornybar energi vi hadde før denne satsingen begynte, og vi ville nok klart oss utmerket ganske lenge uten den.

En annen premiss for vår energipolitikk er våre forbindelser med EU; Norge er jo sågar med i Europas energi- og klimapolitikk. Europas omlegging fra fossil til sol- og vindenergi har, for å si det forsiktig, skapt utfordringer. Det stiller Norges elektrisitetstilknytning til Europa i et helt nytt lys. Vannkraft er en ideell støtte for upålitelig sol- og vindkraft, som det blir stadig mer av i Europa. Det er liten tvil om at de europeiske land gjerne vil bruke norsk vannkraft for å dekke sitt elektrisitetsbehov når vinden ikke er samarbeidsvillig. Om det er i Norges interesse er et helt annet spørsmål, selv om vi endog fikk godt betalt. Det dreier seg om store tall; samlet produksjon av elektrisitet i Tyskland, Nederland og Storbritannia var 1016 terawattimer i 2021, mens produksjonen i Norge var 157 terawattimer. Det er i enkelte kretser populært å snakke om Norge som Europas grønne batteri, men det batteriet kan gå tomt, og de som styrer dette batteriet bør spørre seg om ikke det har bedre anvendelse her hjemme.

Norges utenforskap i forholdet til EU er utfordrende, men gir oss også muligheter. Vi har muligheten å ta egne valg ut fra egne interesser. Vi kan og bør velge å stå utenfor Europas klima- og energipolitikk istedenfor frivillig å være en del av den; kostbar er den og gir lite igjen. Merkelig nok er det få som snakker om elefanten i rommet: hvordan skal Europa, inklusive Norge, på en og samme gang bekoste en dyr energipolitikk og bygge opp Ukraina igjen efter at den ulykksalige krigen en gang er over? Da passer virkelig uttrykket mer av alt – raskt.