Fra kolonial nedverdigelse til nasjonal helligdom

 For noen år siden ble de såkalte Hansadager feiret i Bergen med pomp og prakt. Folk gikk i prosesjon og holdt oppe skilt med navnene på Hansabyene. «Lübeck» stod det på ett av dem. Den var den mest fremtredende av Hansabyene og den som hadde kontor på Bryggen og styrte med de tyske kjøpmenns virksomhet i Bergen.

Bergens navn var selvsagt representert blant skiltene, men Bergen var aldri noen Hansaby; Hansaen omfattet kun handelsbyene i nord-Tyskland; byene langs Østersjøen (Lübeck, Rostock, Wismar, Stralsund, Danzig) og dem som grenset til Nordsjøen (Hamburg, Bremen). Bergen var en koloni. Hansakjøpmennene og deres mannskap hadde strenge regler å forholde seg til; de fikk ikke ha familie med seg og hadde sin egen justis, en stat i staten hvor norske og efterhvert norsk-danske myndigheter hadde lite å si. Bryggen var deres område; der slapp ikke nordmenn inn uten videre, men til gjengjeld fikk ikke Hansakjøpmennene etablere seg på Stranden, på den andre siden av Vågen, midt imot Bryggen. Hanseatene så ned på nordmennene; de var noen usiviliserte og ukunnige villmenn som man kunne bedra i forretninger som best det gikk. Hansaen hadde et jerngrep om tørrfiskhandelen i sine velmaktsdager; den forsynte de nordnorske fiskere med varer på kreditt og tok betalt i tørrfisk. De passet på å sette prisene slik at nordmennene opparbeidet seg gjeld som ikke fullt ut kunne betales tilbake; de kom tilbake til Bergen hver vår eller sommer med sin fisk og tok opp ny gjeld i dårlige år og betalte ned i gode år, men som regel var det alltid noe igjen. At Hansakjøpmennene ikke fikk ha med seg familie førte selvsagt til at de knyttet forbindelser med innfødt kvinnfolk. Ofte var disse forbindelsene langvarige; de fikk barn, og mange Hansakjøpmenn tok godt vare på sin uoffisielle familie og tilgodeså den i sine testamenter.

Bryggen er således i utgangspunktet et minnesmerke over kolonial fornedrelse. Likevel har den i årenes løp fått status som nasjonal helligdom; bygningene på Bryggen har fått status som «verdensarv», velsignet av UNESCO. Bevaringen av denne «verdensarven» har sågar stukket kjepper i hjulene for videre utbygging av bybanen til Åsane; UNESCO krever at dette må skje på en måte som ikke forringer «verdensarven», og Bryggens beundrere i Bergen ser helst at banen ikke går over Bryggen i det hele tatt for ikke å kaste skygger over «verdensarven». Hvordan dette minnesmerke over kolonial fornedring kunne forvandles til en nasjonal helligdom er unektelig litt av et kunststykke. Skyldes dette mangel på kunnskap om dens historie? Eller skyldes det nostalgi for gamle og halvråtne trehus med spisse gavler?

Det meste av bebyggelsen i Bergen i tidligere tider var av tre. Hvert tyvende eller tredivte år inntraff det storbranner; husene stod tett, brannslukkingsutstyret var primitivt, og store områder strøk med. De ble fort bygget opp igjen, men gjerne slik at de nye hus var litt bedre enn de gamle, særlig efter at det ble vanlig å bygge i betong. Takket være den store bybrannen i 1916 fikk vi Torgalmenningen og bygningene på Strandkaien og i Strandgaten, og Strandkaien ble rettet ut og alle de små hopene langs Stranden fylt igjen. Disse hopene var rasjonelle nok for en tidligere teknologi hvor man heiste opp varer rett fra båtene, men har for lengst mistet sin funksjon. Det er fortsatt igjen noen områder som ikke brant ned i tide og står som øyesår i bybildet, særlig Nøstet og Marken. Istedenfor å sanere bort elendigheten har man fått for seg å bevare den. Kanskje de en dag blir klassifisert som «verdensarv».

I 1955 brant halvparten av Bryggen ned. Det ga en utmerket anledning til å rive resten og bygge noe mer staselig og rasjonelt. Den søndre del av Bryggen fikk jo for litt over hundre år siden staselige murhus med spisse gavler i Bryggestil. Det kunne man fortsatt med, men nostalgikerne vant, og det ble til og med bygget nye rønner i tre foran SAS-hotellet på branntomten. Så ble det hele utkåret til «verdensarv».

* * *

Hansaens storhetstid i Bergen begynte i 1200-årene og varte frem til 1600-årene. Det foregikk en stadig maktkamp mellom de norske og senere danske konger og Hansakjøpmennene. Kongene ville selvsagt forbeholde handelen sine egne undersåtter for så å skattlegge dem som best de kunne, men Hansaen kunne drive denne handelen på en måte som var nordmenn og danskere overlegen. Man strides om hvori Hansaens fordel bestod. Noen mener de hadde bedre skip, andre at de var bedre organisert, hadde mer kapital og bedre adgang til og kunnskap om markedene. Av og til inngikk kongen allianse med Hansaen som en del av sin krigføring med Sverige. For det måtte Hansaen selvsagt ha noe igjen. Kongen stadfestet og utvidet gamle «privilegier», som gikk ut på hva slags handel de fikk lov til å drive og med hvem. Et «privilegium» var det selvsagt å få lov til å handle i kongens rike, det måtte skje på kongens nåde, men kongen og hans undersåtter hadde nok ikke fått det lett uten handel.

Krigene og maktkampene foregikk i Hansaens dager i en litt mindre skala enn i vår tid og med en mer primitiv teknologi. Det sistnevnte hadde jo den fordel at ødeleggelsene var av et mer begrenset omfang enn i våre dagers kriger. Men de basale drifter kjenner vi igjen. Kristiern II, konge av Danmark og Norge, gjorde eftertiden den tjeneste å skrive sitt politiske testamente i form av brev til Hans, sin sønn og tronarving. Der står det bl.a.:

Naar de 4 fyrster (Kristiern og hans tyske forbundsfeller) havde erobret Sverige, skulde ingen ridder faa blive boende på sin fædrene gaard, men de skulde enten fordrives eller aflives. Ligesaa vilde han fuldstændig udrydde dalkarlene og besætte Dalarne med vilde skotter, som kongen av Skotland skulde sende ham, saa ingen i Dalarne skulde bo på sin fædrenejord og have magt til at fordrive sin konge, naar de fandt for godt. Til Stockholm havde han saadant had, at han vilde henrette de fornemste i staden, og fordrive alle de borgere, som var af den art, at de pleiede at fordrive sin konge, og de skulde afsverge byen og riget. Byen vilde han befolke med fremmede borgere og nedbryde taarne, mure og huse, som var ham for nær, og saaledes undertvinge byen, at den aldrig skulde kunne gjøre oprør mod sin konge og herre.

(Absalon Taranger: Norges Historie, Bind III (2), 1915, s. 173)

Men det var først i det tyvende århundre at man oppfant uttrykk som etnisk rensing og folkemord.