Den niende april

For noen uker siden ble jeg gjort oppmerksom på en svensk bok om Nazi-tysklands invasjon i Norge den niende april 1940. Bokens tittel er simpelthen «Den nionde april», skrevet av Michael Tamelander og Niklas Zetterling. Det er en meget interessant og lesverdig bok. Den har Anthony Beevors detaljer og fortellingskunst.

De første setningene minner ubehagelig om krigen i Ukraina:

Motsättningen mellan Storbritannien och Hitlers Nazityskland var den tyngst vägande orsaken till andra värdskrigets utbrott. Tyskarna ville återfå sin status som stormakt och britterna bevara status quo. Dessa målsättningar var oförenliga.

Bytt ut Nazityskland med Russland og beskrivelsen er nærmest perfekt. Og parallellene ender ikke der. Chamberlains forsoningspolitikk gis behørig omtale. Den ser ikke forfatterne som en unnfallenhet men et forsøk på å bevare freden og vinne tid. De nevner også at Chamberlain og hans meningsfeller hadde et håp om at tyskerne ville reise seg mot Hitlers eventyrpolitikk og styrte hans regime. Hørte vi ikke noe lignende da krigen i Ukraina begynte? Var det ikke forhåpninger om at det russiske folk ville demonstrere i gatene for å få Putin avsatt?

Den ting som særlig fester seg i minnet er tyskernes dyktighet. Operasjonen var meget risikabel; de kunne forvente respons fra den overlegne britiske flåte, tyskernes flåte var eksponert i trange fjorder, og nordmenn kjente sitt eget land bedre enn tyskerne gjorde. Men den britiske flåten var sein til å reagere og tyskerne kunne nå alle sine mål uten å støte på den. Norsk motstand kom seint i gang. Den mest betimelige og velkjente er nok senkningen av Blücher i Oslofjorden. Dette forkludret okkupasjonen av Oslo ganske alvorlig, og hadde det ikke vært for at tyskerne greide å erobre Fornebu flyplass hadde den kanskje mislyktes eller blitt kraftig forsinket.

Boken forteller om en pussig episode. Tidlig på morgenen den niende april var det klart hva som var skjedd og at de norske stridskrefter måtte mobiliseres. Noen ville sende ut melding på radio, men det avgjørende ord tilfalt en regelrytter som påpekte at mobiliseringsordre måtte man sende i posten. Det ble gjort, med den følge at noen samlingsplasser og våpenforråd ble erobret av tyskerne før de innkalte rakk å komme dit. Det var ingen god start på motstanden.

Både briter og franskmenn sendte tusenvis av soldater til Norge for å fordrive tyskerne. Det hjalp ikke; de ble stort sett fordrevet fra skanse til skanse, utom i Narvik, hvor en underlegen tysk styrke ble fordrevet fra byen. Men da hadde katastrofen på de franske slagmarker allerede skjedd og de allierte trakk seg tilbake. Dermed var det slaget avgjort og den norske motstand var over.

En fargerik person, general Carton de Wiart, ledet den britiske styrke som ble landsatt ved Namsos. Boken gjengir følgende beskrivelse av ham:

[Han var] en av dessa sällsynta människor som inte känner någon rädsla, som upplever en genuin känsla av upphetsning i kontakt med extrem fara. Hans kropp var full av ovälkommen metall som hadde skjutits in i den vid olika tilfällen. Han var mer eller mindre oförstörbar. Han hade tagit värvning som kavallerist under boerkriget. Under påföljande år hade han skadat revbenen och ådragit sig andra mindre blessyrer i Indien. Under första värdskriget hade han förlorat ett öga i Mellanöstern, en hand i Frankrike, följt av andra skador i vrist, höft, öra, ben och huvud – i det sista fallet hade en kula passerat utan att göra någon uppenbar skada på vägen, förutom att det kittlade när generalen var hos frisören.